- Det Wildcard-ordningen sto for, kvalitet og nyskaping i arkitekturen, er ikke lenger anerkjent som viktig for samfunnet på samme måte. Kostnadseffektivitet og nøkternhet blir prioriterert, sier Hege Maria Eriksson.
Det er gått ni år siden den gang fagsjef i NAL fikk i oppdrag å starte ordningen som skulle hjelpe yngre arkitekter inn på markedet og føre til nyskaping i norsk arkitektur.
Siden den gang har Eriksson også vært fagsjef i Norsk Form og er nå direktør for rådgivning og tidligfase i Statsbygg. Nå sitter hun på den andre siden av bordet, hos en av de store byggherrene i Norge.
- Etter at jeg sluttet med Wildcard-ordningen, har jeg tenkt ganske mye på hvor den kunne ha gått videre, og særlig nå når de begynner å bygge den opp igjen. Kan de gjøre noe annet? Kan de legge til en del som gjør at man får større gjennomslag?
Eriksson har tatt pause i en lang seminardag om videreutvikling av Veterinærhøgskolens område på Adamstuen i Oslo. Snart flytter høgskolen til Ås. Kvartalet skal få nytt liv. Spørsmålet er med hva. Det samme tenker Eriksson også høyt om NALs Wildcard-ordning. Kanskje burde det ikke bare satses igjen, men også satses på noe nytt?
Grunnmuren
- Vi må starte i 2009, sier Eriksson.
- Det som utløste hele dette behovet for en Wildcard-ordning, var at unge og uetablerte kontorer ikke fikk tilgang til konkurransemarkedet. Den tradisjonelle arkitektkonkurransen, som tidligere hadde fått fram mange talenter, ble utfordret. Både av byggherrene som ville kjøre andre typer konkurranser som var billigere, men ikke minst av EU-direktivene og det nye anskaffelseslovverket. I hele Europa var tilveksten til bransjen tynn. De unge kontorene fikk ikke jobber og hadde vanskeligheter med å etablere seg. Arkitektbransjen har jo hatt en gründerkultur som har bestått av mange små


































































































