Magma
23.03.2022
Jobben og utdanningen blir stadig viktigere for hvem vi er. Det kan gi problemer - hvis vi ikke klarer å tilrettelegge for forskjellene på arbeidsplassen, sier psykolog Bjørn Z. Ekelund.
Jeg vokste opp med en far som var - økonom og bedriftsleder. Han var disponent for Larviks største mekaniske verksted, og kom fra en fattig bonde- og arbeiderfamilie i Bamble, begynner Ekelund.
Det kan virke som en underlig start på et intervju om samarbeid og ledelse, men i realiteten er det svært nær kjernen i det han skal snakke om.
I takt med at stadig flere av oss har fem til syv års utdannelse, har nemlig måten vi selv definerer hvem vi er på - og andre definerer oss på - endret seg. Det har igjen konsekvenser når vi skal samarbeide.
- Før, når noen spurte «hvem er du?», fortalte vi hvor vi kom fra, og hvem foreldrene våre var. I dag er det første spørsmålet når vi møter nye mennesker: «Hva jobber du med?» sier han, og påpeker hvordan norske etternavn fortsatt fører den gamle tenkemåten videre gjennom sennavn som Hansen, Olsen, Andersen og så videre.
- Mitt etternavn, Ekelund, er navnet på gården der bestefaren min vokste opp på. Hadde vi gitt navn etter hvordan vi presenterer oss selv i dag, ville navnet mitt ha blitt Bjørn Z. Ekelund Psykologen, fastslår han.
Profesjonaliseringen gjør oss likere
Yrkestitler har fortsatt ikke funnet veien til navnene våre. Men at jobb og utdanning i stor grad har erstattet lokalsamfunn og kirke som identitetsskapere, har implikasjoner på jobb.
- Kunnskapen, etikken og språket vi tilegner oss gjennom en lang utdanning, er en sentral del for mange mennesker. De har tross alt brukt mange år på å forme hvem de er som profesjonelle. Og gjennom utdanningen har de utviklet en bevissthet om hva som er viktig, og et språk som underbygger denne verdiplattformen, forklarer Ekelund.
Selv er han utdannet psykolog og en av Norges mest erfarne konsulenter på områder som samarbeid, teamutvikling og håndtering av ledelse på tvers av roller og kulturelle forskjeller.
Gjennom arb
Gå til medietDet kan virke som en underlig start på et intervju om samarbeid og ledelse, men i realiteten er det svært nær kjernen i det han skal snakke om.
I takt med at stadig flere av oss har fem til syv års utdannelse, har nemlig måten vi selv definerer hvem vi er på - og andre definerer oss på - endret seg. Det har igjen konsekvenser når vi skal samarbeide.
- Før, når noen spurte «hvem er du?», fortalte vi hvor vi kom fra, og hvem foreldrene våre var. I dag er det første spørsmålet når vi møter nye mennesker: «Hva jobber du med?» sier han, og påpeker hvordan norske etternavn fortsatt fører den gamle tenkemåten videre gjennom sennavn som Hansen, Olsen, Andersen og så videre.
- Mitt etternavn, Ekelund, er navnet på gården der bestefaren min vokste opp på. Hadde vi gitt navn etter hvordan vi presenterer oss selv i dag, ville navnet mitt ha blitt Bjørn Z. Ekelund Psykologen, fastslår han.
Profesjonaliseringen gjør oss likere
Yrkestitler har fortsatt ikke funnet veien til navnene våre. Men at jobb og utdanning i stor grad har erstattet lokalsamfunn og kirke som identitetsskapere, har implikasjoner på jobb.
- Kunnskapen, etikken og språket vi tilegner oss gjennom en lang utdanning, er en sentral del for mange mennesker. De har tross alt brukt mange år på å forme hvem de er som profesjonelle. Og gjennom utdanningen har de utviklet en bevissthet om hva som er viktig, og et språk som underbygger denne verdiplattformen, forklarer Ekelund.
Selv er han utdannet psykolog og en av Norges mest erfarne konsulenter på områder som samarbeid, teamutvikling og håndtering av ledelse på tvers av roller og kulturelle forskjeller.
Gjennom arb
