På sist halvdel av 80-tallet snakket lærerne på sykepleierskolen kun om ting og fenomen i forhold til, og det snakkes det om fortsatt. Og det er jo på den skolen vi sosialiseres og formes i vår profesjonelle språkbruk. Samtidig har vi nå på alle nivå, til og med til hjemmebruk, overtatt politikernes utfordringer istedenfor vårt gode gamle problem. Og det er bare et tidsspørsmål før vi er tvunget til å være pro-aktive for å henge med på jobben.
Skal en skrive oppgave og intervjue folk er de en respondent, lærte jeg på skolen. Er poenget å opphøye og fjerne seg fra talemåten til ordinære mennesker? Hvem ellers er det som kaller folk som svarer på spørsmål som respondenter?
I psykiatrien før jeg startet på sykepleierskolen, fikk vi inn en spesialsykepleier i psykiatri som sommervikar sørfra. Hun skulle gå foran med gode eksempler og heve standarden. Hun var positiv, høflig og hyggelig. Men hun mente vi burde korrigere pasienten vår når han sprang rundt i den altfor store trusa i dødsangst og ropte om ballene som var blitt altfor store fordi han hadde drukket for store mengder vann. Det heter ikke balla, det heter skrotum, det heter skrotum, svarte hun for å korrigere på en verdig måte.
Samtidig når en begynner å jobbe oppdager en at d
