Før var det potetproduksjon på «alle gårder» i Nordland. I 1959 dyrka over 22 500 potetbønder i fylket til sammen 30 000 dekar med potet. I løpet av 50 år var avskallinga nærmest total. I takt med at det stadig ble færre gårder og at mekaniseringsgraden økte, fantes det i 2011 bare 300 potetprodusenter igjen i Nordland. Potetarealet utgjorde bare sju prosent av hva det en gang hadde gjort.
FRA FJØS TIL POTETLAGERMens Nordlands-bønder flest forlot potetdyrkinga og lot kolleger i Troms og Trøndelag, Israel og Frankrike, forsyne lokalmarkedene deres, bestemte John Bernhard Kvandal seg for å gå mot strømmen. Etter mange år som fengselsbetjent i Oslo, kom han hjem til Trofors og Helgeland for å ta over familiegården i 1997. På den tida var drifta på gården basert på 60 ammekyr og framfôring av okser, men Kvandal var ingen utpreget kumann og syntes det var mye arbeid for svært liten fortjeneste. Det ble noen runder i tenkeboksen, men da spørsmålet om hva han ville bruke livet og gården sin til hadde kvernet i hodet lenge nok, falt valget på utleie av hytter og rom til ivrige lakse- og sjøørettsfiskere, samt potetproduksjon. Kvandal søkte Innovasjon Norge om støtte til å bygge om den gamle driftsbygningen til potetlager og fikk innvilget cirka 400 000 kroner, samt noe mer fra det lokale landbruksfondet.
EGET PAKKERIGården, som ligger 70 meter over havet, er godt egnet for potetproduksjon. Den har utpreget innlandsklima, men mange varme dager i sommersesongen. Mens gjennomsnittsprodusenten i Nordland på den tida Kvandal bestemte seg for å satse som potetprodusent, dyrka sju dekar, bestemte Kvandal seg for �
