- Jeg tror jeg fikk den ideen fordi jeg var glad i å tegne, rett og slett, sier han om sitt yrkesvalg.
- Istedenfor å si noe kunne jeg tegne det. Den dag i dag er det slik at når jeg henvender meg til betjeningen på Coop-en i Italia og lurer på hva en gulrot heter, tegner jeg selvfølgelig en gulrot - og raskt også. Italienerne verdsetter det visuelle. Jeg får greie på hva det heter, og jeg spør hvordan man skriver det, og så lærer jeg det. Tegningen er for meg en ganske naturlig sak, mens jeg har store problemer med å lære meg språk.
Digerud husker at han tidlig, etter å ha sett Tarzan og Jane på kino, forsøkte å tegne skikkelsene.
- Tarzan som svingte seg mellom trærne. Det irriterte meg noe voldsomt at jeg ikke klarte det. Pokker! Jeg hadde det jo på netthinnen, men jeg klarte ikke å få hånden min til å gjøre det jeg tenkte.
- Hvorfor klarte du det ikke?
- Jeg var ikke trent i det. Deretter har det vært en slags misjon å ta hevn.
- Var det noe du fikk med deg hjemmefra som pekte i retning av arkitektur?
- Ikke i det hele tatt. Men min far hadde en stor snekkerbod. Jeg likte å lage ting. Jeg satt til og med med kniv og laget smykker til kjæresten min, malte og broderte. Da jeg valgte å bli arkitekt, var det vel også av sånne grunner. Jeg har alltid tenkt på arkitektyrket som kreativt, at det er kunst.
Han smiler. Dette skal han komme til å vende tilbake til.
- Jeg er jo også utdannet sivilingeniør, så jeg kan si det med tyngde.
Maleri på taket
Da Digerud et drøyt tiår etter krigens slutt forlot hjemlandet til fordel for Amerikas vestkyst og Washington State University, var det nemlig med en plan om å bli sivilingeniør. Men så var det denne lysten til å lage ting, da.
- Jeg ville jo bli arkitekt, men min mor overtalte meg fordi hun trodde at en ingeniør kunne tjene mer penger, sa hun, og det har hun jo fanden meg fått rett i. Arkitektlinjen holdt til i samme bygg som sivilingeniørene. Jeg fikk lov til å prøvekjøre et semester som arkitektstudent, uten å slutte på sivilingeniørstudiet. Til slutt var det «no return».
Etter utdannelsen reiste Digerud til den andre siden av kontinentet, til høyhusspesialistene i det velkjente arkitektfirmaet Skidmore, Owings & Merrill (SOM). I New York møtte han imidlertid mye mer enn modernistisk arkitektur.
- Museum of Modern Art var like oppe i gaten fra kontoret mitt. Der gikk jeg og så Robert Motherwell og «American Expressionism». Jeg kom under sterk påvirkning. Dette holder jeg på med i min kunst ennå. Det ble inngangsbilletten til Picasso og den abstrakte kunsten. Jeg tenker ofte på Arshile Gorky, for eksempel, når jeg tegner.
På Manhattan, på taket av gården han bodde i, i 83. gate, malte Digerud sitt første oljemaleri - «noen krøller» - som han stadig har hengende på veggen. Først og fremst jobbet han imidlertid med høyhus for SOM og firmaets berømte partner Gordon Bunshaft - som sparket nordmannen.
- Han satte meg på prøve. Jeg hadde holdt på en hel uke med å skyggelegge en sekstietasjes glassbygning. Jeg fant ut at jeg skulle hjelpe Bunshaft, og hadde en bedre vri på dette, syntes jeg. Fredag ettermiddag kom jeg inn til ham - en svær kar, pipe som hang ut av kjeften, røde bukseseler, husker jeg. På den ene veggen hang et teppe av Le Corbusier. Så kom lille meg inn med tegningen. Han kastet et blikk på den og spurte: «Have you had a va cation, Mr. Digerud?» Nei, sa jeg, jeg jobber hardt. «Take one and never come back», sa han. Dét er Manhattan. Jeg hadde ikke gjort det han hadde bedt om
