Fagpressenytt

Bærum, 17. mai 2018. Det siste Nicholas Wilkinson husker, er at han kravler inn i ambulansen som faren og stemoren hadde ringt etter. Begge jobber i helsevesenet, og de skjønte straks at dette ikke handlet om migrene, og ikke om enda mer paracet for å holde det gående.
Dette var 113.
De neste to ukene er borte. Da den 30 år gamle mannen våknet igjen, klarte han ikke å snakke. Språket var helt borte.

Leter etter ordene
Forrige gang jeg møtte Nicholas Wilkinson - da jeg var på Stortinget for å skrive om at SV fremmet krav om å reversere kutt i bilstønaden for funksjonshemmede - fikk jeg inntrykk av en energisk, kvikk og utadvendt mann. Raske bevegelser, vennlig blikk og kjappe replikker.
Det meste ved Wilkinson er fortsatt slik jeg husket ham fra før han ble syk. En høy, slank og bevegelig skikkelse kledd i engelsk, grå ulldress. Et svært vennlig og imøtekommende vesen.
Men han snakker langsommere enn sist. Han dveler mer ved ordene og må noen ganger lete etter dem. Ikke alltid finner han riktig preposisjon. Det kan på en måte høres ut som han har lært norsk som første fremmedspråk på en veldig god skole, men uten at han har noen aksent som røper et annet morsmål.
Kunne ikke snakke
- Jeg er veldig heldig, slår han fast.
For det var slett ikke sikkert at det skulle gå så bra som det gjorde. Mange dør av sepsis, også kjent som blodforgiftning. Og i Wilkinsons tilfelle klarte heller ikke hjernens forsvarsverk å holde stand.
- Det er ikke så vanlig, for det er jo en hinne der som skal beskytte hjernen, men jeg fikk bakteriene i hodet også. Det førte til at jeg fikk mange små slag, forklarer han.
Og det var disse slagene som førte til at språket forsvant.
- Da jeg våknet opp, kunne jeg ikke snakke. Jeg ville si ting, men jeg klarte det ikke. Fortsatt var jeg forvirret etter å ha ligget i koma. Derfor ble jeg ikke redd. Jeg ble irritert.
Gradvis gikk det opp for ham hva han hadde vært gjennom, og hvordan det kunne gått.
- Mange dør av sepsis, og jeg var i live. Det var jeg veldig glad for. Men jeg var også svært lei meg og gråt masse. For jeg har mistet mye, forteller stortingsrepresentanten stille.

Kostbare erfaringer
Samtidig er han fast bestemt på å nyttiggjøre seg de kostbare erfaringene som han tar med seg når han nå er tilbake på Løvebakken.
- Jeg håper at jeg kan være en bedre politiker enn før, for jeg har levd i systemet, sier han.
Nicholas Wilkinson sitter selv i Stortingets helse- og omsorgskomite for SV. Her formes politikken som preger virkeligheten for pasienter, pårørende og ansatte ute i helsevesenet.
- Hva er den viktigste erfaringen du tar med deg tilbake til det politiske arbeidet?
- Det er at hvis du er i rehabilitering, bør du være veldig sterk! Jeg kunne forstå systemene, men ikke alle som er i rehabilitering, sitter i Helse- og omsorgskomiteen på Stortinget eller jobber i helsevesenet selv. For meg er det så viktig at alle i Norge skal ha de samme mulighetene for å få god reha