Fagpressenytt

Mitt første møte med Oslo aleine var da jeg skulle på et årsmøte i Treets Venner i Riksantikvarens historiske lokaler i Dronningens gate, våren 1982. Treets Venner er en organisasjon som oppstod i forbindelse med Plant-et-tre-aksjonen i 1977, inspirert av Plant-a-tree i Storbritannia tidligere på 70-tallet. Organisasjonen finnes fremdeles og arbeider både for å bevare trær og plante nye. Jeg reiste med toget fra Tønsberg stasjon over Vestfoldbanen og Drammensbanen til Vestbanen, spaserte rett ut gjennom stasjonshallen og ankom hovedstaden fint og sømløst. Til venstre for stasjonshallen stod det en lindelund med kanskje 30 lindetrær som var stramt formklippet som en stammehekk, antakelig fra 1930-tallet under opparbeidelsen av Rådhusplassen. Stammehekken lagde et grønt hjørne på Rådhusplassen.

Det minerale. 40 år er gått. I dag ligger Nasjonalmuseet her med en monumentalitet som er pendant til Kontraskjæret på andre sida av Rådhusplassen. Museet framstår som en festning eller et mausoleum; tung, stille og grå innerst i hjørnet av Pipervika, og holder Rådhusplassen på plass. Før var det store flater av asfalt her, nå er grå, kinesiske granittplater plassert rundt hele kvartalet. Inne på gårdsplassen er det lagt et lekkert, lusitansk brusteinsbelegg, som viser forskjellen mellom inne og ute. Rundt museet er det anlagt noen av Oslos bredeste granittfortau, som det er herlig å gå på. Endelig litt god plass for de gående. Fortaua gir en fin sokkel for den tunge bygningen og gir plass til mye folk i alle retninger.
Men når det gjelder det grønne er det ikke mye å snakke om. Når jeg forteller folk at jeg skriver en artikkel om landskapsprosjektet, blir de opprørt over at det er så lite grønt, og vi har lange diskusjoner om de treløse gatene. Jeg har besøkt området flere ganger; til fots og på sykkel, i høljende regn og i strålende sol. Det er planta fire eiketrær og ti bed med villvin inne i selve kvartalet, men allikevel: Hvorfo