Det er adventstid i barnehagen og en og en kake skal plukkes ned i dagene frem mot jul.
På det ene bordet foregår pyntingen systematisk ved hjelp av en voksen som hjelper barna å plassere nonstop og seigemenn på kakene. Melisen er sprøytet fint på i forkant slik at barna i tur og orden kan lime på sine utdelte nonstop med god hjelp av en ledende hånd. Den voksne passer på at barna ikke griser med melis eller smaker på nonstopen, vasker av hender og bord før de raskt avslutter aktiviteten.
På det andre bordet er barna i full gang med å kline melis utover kakene. De prøver å gripe nonstop og seigemenn med klissete fingrer og prøver å plassere dem på kakene, men det er ikke like enkelt å få klisset av fingrene, og mye søtt og godt forsvinner ned i de små magene. Barna fryder seg, de ler og er i opplevelsen av dufter, smaker og berøring av seig, klissete melis, seigemenn og smakfulle nonstop. Den voksne som har hatt ansvaret for det ryddige bordet kommer bort og beklager seg over rot, kliss og skitne barn. Hun sier strengt: «Det er nå alltid så skittent og klissete der du er med barna!»
Hvem er disse aktivitetene egentlig for?
Kolle, Larsen og Ulla (2017) skriver om kyllingens kraft, men jeg undrer meg vel så mye over julens kraft og de diskurser som er knyttet opp mot julens gjøremål. Hva er det som skjer når de yngste barna blir satt til slike aktiviteter og hvem er disse aktivitetene egentlig for?
Hva slags forventninger har en til de yngste barna som knapt nok har rukket å leve et år? Hvorfor trer vi på de yngste barna disse ordinære juleaktivitetene som er tenkt for de større barna som har et forhold
