Psykisk helse
14.09.2016
- Angst og depresjon er rimelige følelser i vårt samfunn. Vi lever i en stort sett god verden og skjønner ikke helt hvor faenskapen kommer fra, sier Tian Sørhaug.
Bøker, permer, utskrifter og hefter ligger ganske usystematisk rundt omkring på Tian Sørhaugs kontor på Universitetet i Oslo. Det er ikke lett å finne ham, for rom 207 som han sier han har, finnes ikke. Men et ark med liten skrift på døren til rom 208 forteller at professor i sosiologi Hans Christian Sørhaug holder til der.
- Jeg skal flytte opp et par etasjer, jeg er blitt pensjonist, forklarer han og peker på pappeskene som er halvveis fylt med bøker og papirer.
Vi går ut for å snakke sammen.
Tian Sørhaug har nylig utgitt boken «Gull, arbeid og galskap». Det er fordi han er så veldig opptatt av penger, sier han. Altså ikke å tjene dem, men å tenke på dem.
- Penger er ett av de merkeligste fenomenene i moderne samfunn. Det er ikke en fast ting, det er bare slik at alt vi er enige om er penger, er penger. Det er både en ting og en relasjon. Det som gir penger verdi, er relasjonen, altså tiltro til at de holder det de lover. Min favorittsosiolog Georg Simmel sier at penger representerer verdier på tingene uten tingene. Han sier også at moderne penger blir åndeliggjort. Men jeg har valgt å bruke en metafor som «sublimert», og sier at de er gått over til en flytende form og er blitt tomme for innhold. Barn ønsker seg ikke penger, ifølge Freud. Når de gjør det, er de ikke barn lenger.
Dikemark på 70-tallet
Nesten alt han har interessert seg for som akademiker, springer ut fra årene som pleiemedhjelper på Dikemark sykehus, har Tian Sørhaug tidligere sagt. «Det satt noe igjen i veggene», beskriver han sykehuset med, i tillegg til «en kombinasjon av isolasjon, idyll og uhygge». Mange unge søkte jobb på psykiatriske sykehus på syttitallet. Galskap var in, som han uttrykker det. Han jobbet der i tre år.
Også på den tiden var arbeid en del av behandlingen. Det var bare helt annerledes enn vanlig arbeidsliv. Pleiemedhjelperne fulgte pasienter til arbeidsstuen, hvor man satt og pakket sterile kompresser, i time etter time.
- Man må ha et felles objekt for å ha et fellesskap. Dette var et trist objekt, altså kompressene. Det var ufattelig kjedelig, men ved et par anledninger fortalte vi gode historier og hadde det fint der nede i kjelleren. En gang kom det en delegasjon på besø
Gå til mediet- Jeg skal flytte opp et par etasjer, jeg er blitt pensjonist, forklarer han og peker på pappeskene som er halvveis fylt med bøker og papirer.
Vi går ut for å snakke sammen.
Tian Sørhaug har nylig utgitt boken «Gull, arbeid og galskap». Det er fordi han er så veldig opptatt av penger, sier han. Altså ikke å tjene dem, men å tenke på dem.
- Penger er ett av de merkeligste fenomenene i moderne samfunn. Det er ikke en fast ting, det er bare slik at alt vi er enige om er penger, er penger. Det er både en ting og en relasjon. Det som gir penger verdi, er relasjonen, altså tiltro til at de holder det de lover. Min favorittsosiolog Georg Simmel sier at penger representerer verdier på tingene uten tingene. Han sier også at moderne penger blir åndeliggjort. Men jeg har valgt å bruke en metafor som «sublimert», og sier at de er gått over til en flytende form og er blitt tomme for innhold. Barn ønsker seg ikke penger, ifølge Freud. Når de gjør det, er de ikke barn lenger.
Dikemark på 70-tallet
Nesten alt han har interessert seg for som akademiker, springer ut fra årene som pleiemedhjelper på Dikemark sykehus, har Tian Sørhaug tidligere sagt. «Det satt noe igjen i veggene», beskriver han sykehuset med, i tillegg til «en kombinasjon av isolasjon, idyll og uhygge». Mange unge søkte jobb på psykiatriske sykehus på syttitallet. Galskap var in, som han uttrykker det. Han jobbet der i tre år.
Også på den tiden var arbeid en del av behandlingen. Det var bare helt annerledes enn vanlig arbeidsliv. Pleiemedhjelperne fulgte pasienter til arbeidsstuen, hvor man satt og pakket sterile kompresser, i time etter time.
- Man må ha et felles objekt for å ha et fellesskap. Dette var et trist objekt, altså kompressene. Det var ufattelig kjedelig, men ved et par anledninger fortalte vi gode historier og hadde det fint der nede i kjelleren. En gang kom det en delegasjon på besø