Første steg
10.10.2017
Stig Broström var med å forme den danske barnehagepedagogikken med sin massive kritikk mot den frie leken. Det har professoren angret på og endte opp med å forske sammen med barn.
Isnart et halvt århundre har den danske professoren Stig Broström kjempet i den pedagogiske frontlinjen. Stridstemaene blant kollegaene har vært mange, og arbeidet hans har fått stor innflytelse på den pedagogiske praksisen i hele Norden. Nå er han professor emeritus; som betyr at han har gått av med pensjon fra jobben som forsker og professor ved Danmarks Institut for Pædagogik og Uddannelse (DPU) ved Aarhus Universitet.
Etter å ha levert forskning innen pedagogikk i årevis skulle en tro at han var klar for å nyte pensjonisttilværelsen med beina hevet og tankene lagt vekk fra jobb. Men Stig Broström er stadig å finne på sitt lille kontor på DPU i Emdrup. Ut fra kontoret å dømme ser det ikke ut som om han er på vei ut; tvert imot er kontoret stappfullt. Det ligner på en blanding av bibliotek og lekestue. Barnekunst og leker fra flere årtier pryder den ene delen av kontoret, mens den andre er dekket av hyller fra gulv til tak med bøker om pedagogikk, som han har samlet gjennom et langt arbeidsliv.
Å LÆRE AV SINE FEIL
Kontrasten mellom de to leirene er ikke til å ta feil av: Den kreative og «kaotiske» siden kontra den organisatoriske og faglig funderte.
Stig Broström setter seg på en stol midt i rommet. Midt i spenningsfeltet.
- Jeg er blitt klokere, sier han og ligner i sin ettertenksomhet en museumsinspektør som har sett verdien av å blande gullaldermalerier med moderne kunst. Men faktisk er det han snakker om det siste århundrets største pedagogiske konflikt. Nemlig kampen mellom den strukturerte pedagogikken på den ene siden, som han har vært forkjemper for, og på den andre siden fri lek.
- Sett nå i ettertid kan jeg se at jeg i den strukturerte pedagogikkens oppgjør med reformpedagogikken var for sneversynt. Kritikken mot fri lek ble for stor. Jeg skulle i større grad ha sett betydningen av barns frie lek og sett betydningen av kreativitetsbølgen. Jeg burde ha sett kjernen i den frie leken og inkludert den sprudlende kreativiteten i den strukturerte pedagogikken. Det gjorde jeg ikke,
Gå til medietEtter å ha levert forskning innen pedagogikk i årevis skulle en tro at han var klar for å nyte pensjonisttilværelsen med beina hevet og tankene lagt vekk fra jobb. Men Stig Broström er stadig å finne på sitt lille kontor på DPU i Emdrup. Ut fra kontoret å dømme ser det ikke ut som om han er på vei ut; tvert imot er kontoret stappfullt. Det ligner på en blanding av bibliotek og lekestue. Barnekunst og leker fra flere årtier pryder den ene delen av kontoret, mens den andre er dekket av hyller fra gulv til tak med bøker om pedagogikk, som han har samlet gjennom et langt arbeidsliv.
Å LÆRE AV SINE FEIL
Kontrasten mellom de to leirene er ikke til å ta feil av: Den kreative og «kaotiske» siden kontra den organisatoriske og faglig funderte.
Stig Broström setter seg på en stol midt i rommet. Midt i spenningsfeltet.
- Jeg er blitt klokere, sier han og ligner i sin ettertenksomhet en museumsinspektør som har sett verdien av å blande gullaldermalerier med moderne kunst. Men faktisk er det han snakker om det siste århundrets største pedagogiske konflikt. Nemlig kampen mellom den strukturerte pedagogikken på den ene siden, som han har vært forkjemper for, og på den andre siden fri lek.
- Sett nå i ettertid kan jeg se at jeg i den strukturerte pedagogikkens oppgjør med reformpedagogikken var for sneversynt. Kritikken mot fri lek ble for stor. Jeg skulle i større grad ha sett betydningen av barns frie lek og sett betydningen av kreativitetsbølgen. Jeg burde ha sett kjernen i den frie leken og inkludert den sprudlende kreativiteten i den strukturerte pedagogikken. Det gjorde jeg ikke,
