Fagpressenytt

Vinteren for tre år siden reiste en gigantisk skapning seg i Sverre Fehns utstillingspaviljong på Arkitekturmuseet i Oslo. Den inneholdt - og var omgitt av - fotografier, tegninger og tekst som fortalte om utvikling n av norsk landskapsarkitektur i perioden 1900-1960: kolonihager, kirkegårder og folkeparker, for eksempel. At det ruvende byggverket var grønt, var med andre ord helt på sin plass: I tråd med vår tids interesse for «grønne» temaer presenterte kurator Jenny Osuldsen en yrkesgruppe som har vært grønne samfunnsbyggere lenge før temaet kom på moten.
«Utestemme», som utstillingen het, var samtidig en markering av 100-årsjubileet til landskapsarkitektur-studiet på Ås, det eldste i Europa. At museet viste frem denne delen av arkitekturinstitusjonen, var utenom det vanlige. Aller mest utradisjonell var likevel utstillingsarkitekturen. Den var tegnet av Snøhetta, som i senere år har gitt form til profilerte utstillinger også på Munchmuseet og Henie Onstad Kunstsenter. Den bød på en reise gjennom norsk landskapsarkitektur ikke bare i tid, men også - og på oppfinnsomt vis - i rom.
«Utstillingen ‹sprenger› rammene for museet og går imellom og utenfor rommene, slik også landskapsarkitekturen gjør. I landskapslabyrinten blir du invitert til å gå tur gjennom en leken installasjon», lød Nasjonalmuseets egenreklame.

Lite påaktet medium. Skrytet var berettiget. Snøhettas løsning under Fehns skallformede betongtak var vellykket, selv om størrelsen kunne diskuteres. Da Arkitektur N ba meg skrive om temaet utstillingsarkitektur i norske kunstinstitusjoner, var Snøhettas grønne gigantstruktur noe av det første som falt meg inn. Temaet er på sin plass å drøfte, for det har fått lite oppmerksomhet i Norge og vies som oftest begrenset plass når utstillinger omtales - dersom det i det hele tatt blir nevnt. I takt med kuratorlaugets seiersgang i senere år, først i internasjonalt og deretter også i norsk kunstliv, har oppmerksomheten omkring utstillingen som eget medium vokst betraktelig. Den offentlige diskusjonen om de konkrete løsningene i rommet har imidlertid ikke vært gjenstand for tilsvarende økt interesse.
«Når utstillingen er så lite påaktet som medium, er det nærliggende å forklare dette med at utstillingen som sådan er en underordnet faktor i forhold til gjenstandene som stilles ut», skrev Kjell Norvin i en artikkel om utstillingenes historie i dette bladet i 1994, da det fortsatt het Byggekunst og sendte ut et eget «Utstilling som prosjekt»-nummer. Mye taler for at lite har forandret seg siden den gang. Da jeg i 2019 - for Arkitektnytt - intervjuet Vilhelm Christensen, en av de yngre norske formgiverne som har interessert seg for utstillingsarkitektur og dessuten stått bak en serie utstillinger for Munchmuseet, forklarte han den begrensede oppmerksomheten fagområdet har fått i offentligheten, med at det faller mellom vanlig arkitektur og scenografi. «Det er mye rar utstillingsarkitektur som lages. Det kan ofte bli litt messeaktig, synes jeg. For meg handler det om at man kan rendyrke rom og gjøre ting konseptuelt og abstrakt», sa Christensen.
Hvordan begrepet skal defineres, er dessuten ikke åpenbart. Alle bygninger og rom som er skapt for utstillinger, må kunne regnes til utstillingsarkitekturen. I denne sammenhengen er det imidlertid tale om noe mer spesifikt - om den måten disse rommene utstyres og anvendes på. En grunn til at temaet ikke blir diskutert særlig ofte, er at det fortsatt langt fra er noen selvfølge at en arkitekt blir kreditert i forbindelse med utstillinger i norske visningsrom, slik Snøhetta ble på «Utestemme». Det snakkes dessuten like gjerne om utstillingsdesign som om utstillingsarkitektur. Ulike yrkesgrupper kan bidra til utføringen av denne ofte flytende oppgaven: ikke bare arkitekter og andre formgivere, men også museets egen stab og