Men mannen med den karakteristisk bredbremmede hatten virker egentlig alt annet enn nevrotisk der han sitter i passasjersetet på Arkitektnytts leide Mitsubishi. En times biltur med Cook - han trengte plutselig haik til Gardermoen - betyr en time med anekdoter dynket i digresjoner og stikkveier til andre deler av hukommelsen - men alltid med en imponerende rød tråd og god plass til innsmettede spørsmål.
September var virkelig Peter Cooks måned i hovedstaden. Fra før er den britiske arkitekten, foreleseren, forfatteren, kunstneren og kuratoren som er norgesvenn å regne. Fra scenen på arrangementet Architects not Architecture i begynnelsen av måneden, anslo han selv at dette muligens var hans 48. besøk til byen.
Allerede i midten av september var han tilbake. Da åpnet Cook-utstillingen «Ideas of Cities» under Oslo arkitekturtriennale, omtalt som «fargerike, fantasifulle tegninger og utopiske utforskninger som tilbyr en slags friformsbank av idéer» i Wallpaper like etter åpningen.
POPKULTUR OG SCIENCE FICTION
På vei mot Gardermoen er vi innom alt fra Le Corbusier på Bagatelle og lukten av pølsekiosk, til avdekkingen av dårlig undervisningsmiljø ved Bartlett School of Architecture, men idet vi på denne grå fredagen tar til høyre over den like gråfargede bydelen Ensjø, kommer vi glidende naturlig inn på triennalens hovedtema «nabolag» - og hvorfor han er så glad i Oslo.
- Oslo har en særegen sjarme som er vanskelig å beskrive. Favorittbyene mine er London, fordi jeg kommer derfra, Tokyo, Los Angeles - og Oslo. Det handler om topografien, om de små lommene av liv. Det er versjoner av tysk arkitektur, bare litt «søtere», forklarer Cook, som idet vi kjører forbi Ensjø T-banestasjon, understreker at «det litt ubrukelige ordet søt» ikke nødvendigvis gjelder aller deler av byen.
Byen vi nå kjører ut fra, var også den første Cook stilte ut i utenfor London. Han ble kjent med Norge gjennom arkitektvennen Per Kartvedt (1940-2017), som var kurator for den omstridte utstillingen «Byen i menneske» på Kunstnernes hus i 1968 - hvor en 31-årig Cook deltok.
Kurator ved Nasjonalmuseet Martin Braathen skrev masteroppgave om denne periodens neoavantgarde. Han forteller at Peter Cook og grupperingen Archigram fikk en enorm påvirkning på yngre arkitekter, også i Norge, på denne tiden.
- De brakte inn popkultur, tegneserier og science fiction, og gjennom magasiner, fantastiske tegninger og collager gjorde de arkitekturen spekulerende, morsom og samfunnskritisk. Gjennom dem ble arkitektur et relevant medium som kunne speile samtiden like godt som popmusikken og samtidskunsten, sier Braathen.
BYEN MED DE SMÅ LOMMENE
Gjennom Kartvedt ble Cook også kjent med tekstilkunstner Siri Blakstad. Hennes sønn Erlend, som han har kjent siden han var spedbarn, driver han nå arkitektkontoret CHAP sammen med. Noe vi også kommer tilbake til.
Cook har også vendt tilbake til Oslo for å undervise ved Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo (AHO) i to perioder. For å forklare hva han liker med byen, plukker han frem en bok fra hukommelsen: «Steder i Oslo» av Thomas Thiis-Evensen fra 1976.
- Jeg kan ikke norsk, men forstår hva den handler om. Den fascinerer fordi den analyserer Oslo ved se på det spesielle ved disse små lommene av noen steder.
Da han underviste i Oslo, brukte han slike lommer, fra interiøret på Theatercaféen, til hvordan man på hjørnet ved Hotell Bristol kan se fire spir på toppen av bygninger. Han mener dagens Oslo må sees litt i lys av at nordmenn har forandret seg siden han var her de første gangene.
- Nordmenn var den gangen litt som eksentriske sjømenn, som irene. Men i dag er de blitt rike og mer normale.
