Den norske tannlegeforenings Tidende
12.05.2016
Mus og rotter som får molarer fjernet, finner vanskeligere frem til mat i eksperimentelle labyrinter. Det har ført til spekulasjoner om en sammenheng mellom tyggefunksjon og kognitiv funksjon. Undersøkelser på unge mennesker har vist økt blodgjennomstrømning og økt nevronaktivitet i hjernen ved tygging av tyggegummi og at hukommelse og enkelte andre kognitive funksjoner blir bedre. Dette har ledet
...til teorier om at manglende tyggefunksjon kan ha betydning for utvikling av demens. En rekke epidemiologiske studier viser da også at tanntap og demens ofte opptrer sammen. Noen forskere har hevdet at svikt i den mastikatoriske stimulansen bidrar til svekkelse av nevroner i hjernevev, mens andre påpeker at tanntap oftest skyldes en bakteriell sykdom som periodontitt, der både infeksiøse agens og inflammatoriske vertsreaksjoner kan indusere mikrogliaceller til reaksjoner som fører til nevrondød. Inflammasjonsteorien synes å ha mest støtte blant forskerne nå, men det påpekes at de mange opplysninger om en sammenheng mellom oral sykdom og kognitiv svikt hos eldre mennesker ikke nødvendigvis betyr en kausal sammenheng, idet mange forhold hos demente mennesker kan gå ut over oral helse. Kognitive funksjoner som hukommelse, konsentrasjonsevne, læreevne, språkforståelse og evne til å skifte oppmerksomhet fra en stimulus til en annen kan svekkes med alderen og gå over i demens. Det hele forklares ved forandringer i de områder av hjernen som styrer slike funksjoner, eksempelvis den prefrontale hjernebarken, som har overordnet styring når det gjelder planlegging, resonnerende og problemløsende evner. Demens kan være degenerativ, som ved Alzheimers sykdom, eller vaskulær i form av hjerneinfarkter, hyalinose i små arterioler eller hypoksi. Den vaskulære formen ble tidligere kalt åreforkalkning. I Norge anslås antall personer med demens til ca. 70 000, hvorav Alzheimers utgjør ca. 70 %. Nest hyppigst er vaskulær demens, 17 - 26 %. Før utvikling av demens er det gjerne en periode med mildere kognitiv svikt.
Tidlig utsatte områder i hjernen er tinninglappen og hippokampus, særlig det såkalte enterorhinale området, som styrer romlig hukommelse. Senere affiseres parietallappen og hele det kortikale området, som etter hvert viser atrofi og celledød (se forenklet skisse, figur 1). I hjernevev fra Alzheimerpasienter ses intracellulære fiberfloker av kjemisk forandrete tauproteiner. Dette er proteiner som vanligvis stabiliserer nevronenes mikrotubuli, men som nå er kjemisk forandret og fører til celledød. Ekstracellulært ses det plakk av beta-amyloid protein, som er feilavspaltet fra et amyloid prekursorprotein. Amyloid er en fellesbetegnelse for utfelte proteiner som har mistet sin form. Rundt slike amyloide plakk oppstår det inflammasjon og oksidativt stress som dreper nevroner. Samtidig opptrer reduksjon av signalsubstanser som acetylkolin (1).
Etiologien ved Alzheimers sykdom er uklar, men det finnes flere arvelige varianter. Den mest kjente er knyttet til et gen som koder for epsilon 4-allélen av det såkalte apolipoproteinet, som er viktig for vekst og regenerasjon av celler, men som også øker risikoen for utvikling av Alzheimer. Dette proteinet finnes både i amyloide plakk og fiberfloker og bidrar til nedbrytning av nevroner. Lærebøkene påpeker at generelle helsemessige faktorer som høyt blodtrykk, kolesterol, overvekt, diabetes, røyking og alkoholisme kan være risikofaktorer for demens (2). I tillegg har helseundersøkelser av eldre antydet at tanntap med nedsatt tyggefunksjon kan være en medvirkende faktor, idet man tenker seg at stimuli som er knyttet til den mekaniske tyggefunksjonen, er av betydning for kognitiv funksjon (3). Et annet moment er at inflammasjonstrykk fra bakterielle sykdommer som periodontitt kan ha betydning for utvikling av demens og at tanntap ofte skyldes nettopp periodontitt.
Den følgende oversikten søker å gi et innblikk i forskning som tar sikte på å klargjøre relasjonen mellom kognitiv funksjon og sviktende oral helse.
Tyggeevne og kognitiv funksjon, dyreforsøk Teoriene for en sammenheng mellom tyggeevne og kognitiv funksjon er basert på dyreeksperimenter. Japanske forskere har tatt utgangspunkt i eksperimenter på rotter og mus der dyrene lærer seg å finne frem til mat i en labyrint (radial arm maze) med forskjellige hindringer. Men når dyrene har fått fjernet molarer, gjør de flere feil, noe som kan tyde på svekket romlig hukommelse.
Dette blir satt i sammenheng med nedsatt frigjøring av nevrotransmitteren acetylkolin i den parietale hjernebarken, noe som vil minske overføring av nerveimpulser (4). Det er også påvist at kost som ikke krever tygging, fører til reduksjon av celletettheten i deler av hjernebarken og hippokampus (5). En tredje mekanisme kan være at mangelfull tygging gir en forstyrrelse av HPA-aksen (hypothalamus-pituitary-adrenal-axis) med øket plasmakonsentrasjon av kortisol, noe som har negative følger for kognitiv funksjon (6). Svekket hukommelse og læreevne blir tolket som et resultat av den reduserte sensoriske stimulansen som følger av dårlig tyggefunksjon (7). Dyreeksperimentene kan oppsummeres slik: Redusert tyggefunksjon fører til at hippokampus-nevroner går til grunne, svekker den romlige hukommelsen og gir stress som påvirker læreevnen gjennom HPA-aksen. Intakt tyggefunksjon forbedrer kognitive evner ved å aktivere nevroner i hippokampus og den prefrontale hjernebarken (8).
Eksperimentelle studier på mennesker Undersøkelser på yngre mennesker har vist at tygging av tyggegummi øker blodtilførselen til hjernen og åpner for økt hjerneaktivitet (9), noe som er bekreftet ved bruk av funksjonell magnetisk resonans avbildning (fMRI) (10). Wilkinson og Sholey (2002) viste at tygging av tyggegummi også gav en positiv effekt på hukommelse og andre kognitive funksjoner (11), men skeptikere påpekte at kontekst-relaterte psykologiske faktorer (suging, smak) like gjerne kunne gi en positiv effekt uten tygging (12). Senere er det blitt bekreftet ved fMRI-undersøkelser at tygging virkelig øker nevronaktiviteten i den prefrontale hjernebarken og visse andre hjerneområder samtidig som kognitive prestasjoner øker (13). Scherder og medarbeidere sammenliknet protesebærere og personer med naturlig tannsett med hensyn til episodisk og semantisk hukommelse og eksekutive funksjoner. Protesebærere med svekket tyggeevne skåret dårligere på hukommelsestestene, men forfatterne var forsiktig med å trekke for bestemte konklusjoner (14). Sholey og medarbeidere undersøkte hvordan tygging av tyggegummi influerte på stressnivået under «multitasking» - ved psykologiske stresstester og ved å måle kortisol i saliva. Tygging gav bedre årvåkenhet, minsket bekymring og redusert kortisolnivå (15). Andre forskere har hatt vanskeligheter med å reprodusere den stressdempende effekten av tygging, men større årvåkenhet, hurtigere reaksjonstider og økt konsentrasjonsevne er blit
Gå til medietTidlig utsatte områder i hjernen er tinninglappen og hippokampus, særlig det såkalte enterorhinale området, som styrer romlig hukommelse. Senere affiseres parietallappen og hele det kortikale området, som etter hvert viser atrofi og celledød (se forenklet skisse, figur 1). I hjernevev fra Alzheimerpasienter ses intracellulære fiberfloker av kjemisk forandrete tauproteiner. Dette er proteiner som vanligvis stabiliserer nevronenes mikrotubuli, men som nå er kjemisk forandret og fører til celledød. Ekstracellulært ses det plakk av beta-amyloid protein, som er feilavspaltet fra et amyloid prekursorprotein. Amyloid er en fellesbetegnelse for utfelte proteiner som har mistet sin form. Rundt slike amyloide plakk oppstår det inflammasjon og oksidativt stress som dreper nevroner. Samtidig opptrer reduksjon av signalsubstanser som acetylkolin (1).
Etiologien ved Alzheimers sykdom er uklar, men det finnes flere arvelige varianter. Den mest kjente er knyttet til et gen som koder for epsilon 4-allélen av det såkalte apolipoproteinet, som er viktig for vekst og regenerasjon av celler, men som også øker risikoen for utvikling av Alzheimer. Dette proteinet finnes både i amyloide plakk og fiberfloker og bidrar til nedbrytning av nevroner. Lærebøkene påpeker at generelle helsemessige faktorer som høyt blodtrykk, kolesterol, overvekt, diabetes, røyking og alkoholisme kan være risikofaktorer for demens (2). I tillegg har helseundersøkelser av eldre antydet at tanntap med nedsatt tyggefunksjon kan være en medvirkende faktor, idet man tenker seg at stimuli som er knyttet til den mekaniske tyggefunksjonen, er av betydning for kognitiv funksjon (3). Et annet moment er at inflammasjonstrykk fra bakterielle sykdommer som periodontitt kan ha betydning for utvikling av demens og at tanntap ofte skyldes nettopp periodontitt.
Den følgende oversikten søker å gi et innblikk i forskning som tar sikte på å klargjøre relasjonen mellom kognitiv funksjon og sviktende oral helse.
Tyggeevne og kognitiv funksjon, dyreforsøk Teoriene for en sammenheng mellom tyggeevne og kognitiv funksjon er basert på dyreeksperimenter. Japanske forskere har tatt utgangspunkt i eksperimenter på rotter og mus der dyrene lærer seg å finne frem til mat i en labyrint (radial arm maze) med forskjellige hindringer. Men når dyrene har fått fjernet molarer, gjør de flere feil, noe som kan tyde på svekket romlig hukommelse.
Dette blir satt i sammenheng med nedsatt frigjøring av nevrotransmitteren acetylkolin i den parietale hjernebarken, noe som vil minske overføring av nerveimpulser (4). Det er også påvist at kost som ikke krever tygging, fører til reduksjon av celletettheten i deler av hjernebarken og hippokampus (5). En tredje mekanisme kan være at mangelfull tygging gir en forstyrrelse av HPA-aksen (hypothalamus-pituitary-adrenal-axis) med øket plasmakonsentrasjon av kortisol, noe som har negative følger for kognitiv funksjon (6). Svekket hukommelse og læreevne blir tolket som et resultat av den reduserte sensoriske stimulansen som følger av dårlig tyggefunksjon (7). Dyreeksperimentene kan oppsummeres slik: Redusert tyggefunksjon fører til at hippokampus-nevroner går til grunne, svekker den romlige hukommelsen og gir stress som påvirker læreevnen gjennom HPA-aksen. Intakt tyggefunksjon forbedrer kognitive evner ved å aktivere nevroner i hippokampus og den prefrontale hjernebarken (8).
Eksperimentelle studier på mennesker Undersøkelser på yngre mennesker har vist at tygging av tyggegummi øker blodtilførselen til hjernen og åpner for økt hjerneaktivitet (9), noe som er bekreftet ved bruk av funksjonell magnetisk resonans avbildning (fMRI) (10). Wilkinson og Sholey (2002) viste at tygging av tyggegummi også gav en positiv effekt på hukommelse og andre kognitive funksjoner (11), men skeptikere påpekte at kontekst-relaterte psykologiske faktorer (suging, smak) like gjerne kunne gi en positiv effekt uten tygging (12). Senere er det blitt bekreftet ved fMRI-undersøkelser at tygging virkelig øker nevronaktiviteten i den prefrontale hjernebarken og visse andre hjerneområder samtidig som kognitive prestasjoner øker (13). Scherder og medarbeidere sammenliknet protesebærere og personer med naturlig tannsett med hensyn til episodisk og semantisk hukommelse og eksekutive funksjoner. Protesebærere med svekket tyggeevne skåret dårligere på hukommelsestestene, men forfatterne var forsiktig med å trekke for bestemte konklusjoner (14). Sholey og medarbeidere undersøkte hvordan tygging av tyggegummi influerte på stressnivået under «multitasking» - ved psykologiske stresstester og ved å måle kortisol i saliva. Tygging gav bedre årvåkenhet, minsket bekymring og redusert kortisolnivå (15). Andre forskere har hatt vanskeligheter med å reprodusere den stressdempende effekten av tygging, men større årvåkenhet, hurtigere reaksjonstider og økt konsentrasjonsevne er blit
