Fagpressenytt

Jeg har drevet og sagt at arkitekter og designere kan se inn i fremtiden. Det høres litt spennende ut, og fungerer fint i mange sammenhenger. Det jeg mener er jo at arkitektur og design er det som på engelsk kalles propositional disciplines, altså forslagsstillende fag. Det er jobben vår å spørre «hva om ...», og så umiddelbart foreslå svar. Vi lager forslag til hvordan ting kan bli. Vi produserer bilder av fremtiden.
Men når jeg tenker litt på det, etter i dag, så tror jeg kanskje jeg kan ha tatt feil. For fremtiden er jo her allerede. Fremtiden er her i Tue Fogeds overveldende eksponentielle klimagrafer. Fremtiden er på nyhetene hver dag, presentert med en uunngåelighet som maktstjeler oss og etterlater oss numne, innadvendte og passivt desperate.
Men det som er blitt presentert her i dag, og på åpningsseminarene til årets triennale, er en åpning ut mot noe annet.
Det jeg har sett de siste to dagene er ikke folk som kan se inn i fremtiden, men folk som ser inn i nåtiden. Mange av disse prosjektene har presentert strategier for å synliggjøre det usynlige, for å trekke frem ting som allerede er her,