Arkitektnytt
18.06.2021
Nettroll, kalkunpris og nybygg i klassisk arkitektur. Slik preger Arkitekturopprøret svensk arkitektur og arkitekturdebatt. - Ta opprøret på alvor, er den klare oppfordringen fra arkitekt Gert Wingårdh.
Mens Arkitekturopprøret i Norge først denne våren har satt agendaen for norsk arkitekturdebatt, har svenske arkitekter lenge måttet forholde seg til opprøret, som begynte i sosiale medier i 2014 med parolen: «Det finns alternativ till fyrkantiga lådor». Sju år seinere, og med opprøret på alles lepper i Norge, er det imidlertid på tide med en ny titt over grensen. For hvordan utviklet opprøret seg i Sverige, hvordan reagerte svensk arkitektbransje, og har den nye arkitekturdebatten også preget hva som bygges?
«FOLKET» MOT «ELITEN»
Tobias Olsson hadde akkurat blitt forbundsdirektør i Sveriges Arkitekter da opprøret startet i 2014. Han kan derfor ikke minnes direktørjobben uten opprøret.
- Jeg forsto tidlig at vi ikke hadde noe annet valg enn å forholde oss til Arkitekturopprøret. Jeg var også tydelig overfor mine kolleger i Norge og Danmark at dette kommer til å spre seg til andre land, men der hadde de en mye mer laidback holdning, sier Olsson på telefon fra Stockholm.
I 2014 var Sverige midt i en storstilt byggeboom, og Olsson forklarer at det allerede da var viktig for Sveriges Arkitekter og medlemmene å påpeke at mye av det som bygdes ikke hadde god nok kvalitet.
- På et vis var vi enige med Arkitekturopprøret. Kvaliteten på våre bygde omgivelser var ikke gode nok, og mye nyproduksjon var ensformig og preget av hvite firkanter med dårlig arkitektonisk kvalitet. Likevel var det vi arkitektene som ble hovedfienden til opprøret, mens byggherrer og utviklere gikk fri, forklarer Olsson.
Samtidig ble det tydelig for Olsson hvorfor arkitektene var en drømmemotstander for opprøret.
- De ble representanter for «folket», mens arkitektene ble det samme for «eliten». I tillegg beveget debatten seg i en retning av personangrep, uthenging, og opprøret tiltrakk seg det vi kaller nettroll.
DEN NEGATIVE PRISEN
Fra et solfylt Göteborg, seint en fredag ettermiddag, får vi tak i en travel Gert Wingårdh. Den anerkjente arkitekten har rukket å bli 70 år og er blant annet kjent for å ha vunnet fem Kasper Salin-priser. Noe som er rekord.
Men i år fikk Wingårdh en helt annen pris, nemlig Arkitekturopprørets parodipris: «Kasper Kalkon-priset - Årets fulaste hus». Prisen gikk til nybygget på Liljevalchs konsthall i Stockholm. En høflig Wingårdh takker for interessen og forteller gladelig om prisen til bygget som først står ferdig til høsten.
- Det hele kjennes utrolig merkelig, for Liljevalchs er fortsatt en byggeplass. At noen gir en pris til et uferdig bygg, som ingen kan se eller oppleve ennå, er bare ekstremt useriøst. Om noen måneder, når bygget er ferdig, skal jeg gjerne ta en diskusjon med folk om bygget er stygt eller ikke. Det blir nok et provoserende bygg for mange, men tiden for den diskusjonen er ikke nå.
Wingårdh er imidlertid ikke i tvil om hva som er det verste med Kasper Kalkon-prisen.
- Å gi en pris til Sveriges styggeste bygg er tullete i seg selv. Man gir ikke en pris til Sveriges dårligste film, bok eller plate. Men det er likevel hvordan denne prisen blir tatt på uforbeholdent alvor i den svenske samtalen om arkitektur, som skremmer meg. Det viser hvor polarisert samfunnsdebatten om arkitektur er blitt
Gå til mediet«FOLKET» MOT «ELITEN»
Tobias Olsson hadde akkurat blitt forbundsdirektør i Sveriges Arkitekter da opprøret startet i 2014. Han kan derfor ikke minnes direktørjobben uten opprøret.
- Jeg forsto tidlig at vi ikke hadde noe annet valg enn å forholde oss til Arkitekturopprøret. Jeg var også tydelig overfor mine kolleger i Norge og Danmark at dette kommer til å spre seg til andre land, men der hadde de en mye mer laidback holdning, sier Olsson på telefon fra Stockholm.
I 2014 var Sverige midt i en storstilt byggeboom, og Olsson forklarer at det allerede da var viktig for Sveriges Arkitekter og medlemmene å påpeke at mye av det som bygdes ikke hadde god nok kvalitet.
- På et vis var vi enige med Arkitekturopprøret. Kvaliteten på våre bygde omgivelser var ikke gode nok, og mye nyproduksjon var ensformig og preget av hvite firkanter med dårlig arkitektonisk kvalitet. Likevel var det vi arkitektene som ble hovedfienden til opprøret, mens byggherrer og utviklere gikk fri, forklarer Olsson.
Samtidig ble det tydelig for Olsson hvorfor arkitektene var en drømmemotstander for opprøret.
- De ble representanter for «folket», mens arkitektene ble det samme for «eliten». I tillegg beveget debatten seg i en retning av personangrep, uthenging, og opprøret tiltrakk seg det vi kaller nettroll.
DEN NEGATIVE PRISEN
Fra et solfylt Göteborg, seint en fredag ettermiddag, får vi tak i en travel Gert Wingårdh. Den anerkjente arkitekten har rukket å bli 70 år og er blant annet kjent for å ha vunnet fem Kasper Salin-priser. Noe som er rekord.
Men i år fikk Wingårdh en helt annen pris, nemlig Arkitekturopprørets parodipris: «Kasper Kalkon-priset - Årets fulaste hus». Prisen gikk til nybygget på Liljevalchs konsthall i Stockholm. En høflig Wingårdh takker for interessen og forteller gladelig om prisen til bygget som først står ferdig til høsten.
- Det hele kjennes utrolig merkelig, for Liljevalchs er fortsatt en byggeplass. At noen gir en pris til et uferdig bygg, som ingen kan se eller oppleve ennå, er bare ekstremt useriøst. Om noen måneder, når bygget er ferdig, skal jeg gjerne ta en diskusjon med folk om bygget er stygt eller ikke. Det blir nok et provoserende bygg for mange, men tiden for den diskusjonen er ikke nå.
Wingårdh er imidlertid ikke i tvil om hva som er det verste med Kasper Kalkon-prisen.
- Å gi en pris til Sveriges styggeste bygg er tullete i seg selv. Man gir ikke en pris til Sveriges dårligste film, bok eller plate. Men det er likevel hvordan denne prisen blir tatt på uforbeholdent alvor i den svenske samtalen om arkitektur, som skremmer meg. Det viser hvor polarisert samfunnsdebatten om arkitektur er blitt