Voltaire hylles rettmessig som en forkjemper for ytringsfrihet, religionsfrihet og toleranse, selv om han aldri skrev den setningen han er blitt mest kjent for, nemlig at Jeg er dypt uenig i det du sier, men vil kjempe til min død for din rett til å si det (den var det i stedet en av hans kommentatorer som formulerte). Men ateist var Voltaire ikke, selv om han langet ut mot organisert religion. Og han var ingen demokrat, slik man også gjerne tror. Han var monarkist på sin hals, og med en stor og nå politisk ukorrekt forakt for de brede massers dumhet og manglende evne til å ha politisk ansvar.
Ville opp og fram
Voltaire ble født i 1694 som sønn av en jurist, og fikk navnet Jean-François Marie Arouet. Voltaire er et kunstnernavn han tok som ung mann, etter å ha gjort suksess med tragedien dipe, basert på den greske myten om kong Ødipus. Dikter var det Jean-François ønsket å være, og da en viderefører av klassisistiske idealer som Racine og andre av sekstenhundretallets storheter hadde knesatt. Han var ambisiøs og ville opp og fram, og diktning i høyverdige genre som poesi og tragediedramaer ga talentfulle menn av folket innpass i de høyere sirkler. Ellers var Frankrike på solkongen Ludvig XIVs tid (han regjerte fra 1643 til 1715) et svært klassedelt samfunn med lite sosial mobilitet.
At Voltaire skrev en lang rekke tragedier og dikt, samt et knippe komedier, og at det var dette som gjorde ham rik og berømt, kommer nok som en overraskelse på alle de som kun forbinder Voltaire med opplysningstid og bitende kritikk av maktmennesker med og uten prestekjole. Det mange heller ikke vet, er at Voltaire også slo seg opp som historiograf ved kong Ludvig XVs hoff. En historiograf skrev verker til kongens behag, uten smålige hensyn til vår tids normer for etterrettelig historieskri - ving. Like fullt vakte Voltaires historiografiske verker oppmerksomhet og ble mye lest.
Overhode ikke diplomatisk
Her kunne historien om Voltaire som karrieremann ha fått en lykkelig slutt, hadde det ikke vært for én svakhet: Han var overhodet ikke diplomatisk anlagt og raljerte gjerne over kollegaer og andre han fant dumme eller var uenig med. Kritikk tålte han dårlig, og han tok grusomt til motmæle mot dem som mente å ha funnet feil og svakheter ved det han ha