Arkitektur N
24.09.2021
Det heter at bokelskere sjelden går alene til sengs. Midt i lockdownen i vinter, var jeg derfor heldig som fant Ensomhetens århundre.
Der hadde jeg nesten 300 siders selskap, ja og nesten 80 sider ekstra med kilder. For påstandene om ensomhetens negative virkninger og fellesskapets positive effekt har Noreena Hertz dokumentert utførlig i sin brennaktuelle bok om byens ensomhet.
Selv om den forsøker å vise til nyeste forskning, er boken likefullt til tider skrevet i en personlig tone. Hertz begynner eksempelvis med å fortelle at hun og mannen ikke kan sove i samme seng, koronaen krever at de sover hver for seg. Likefullt er det ikke Hertz' erfaringer eller analyser boken er bygd rundt, men eksisterende forskningslitteratur. Det er imidlertid ikke originalitet boken bør verdsettes for: den setter på strålende vis ord på hvilken retning det 21. århundre er på vei i.
«Folk går mindre i kirken eller synagogen» rapporterer Hertz fra forskningsfronten, «færre er medlem i et foreldreutvalg eller en fagforening og det er færre som spiser eller lever sammen med andre, eller har en nær venn, enn bare for ti år siden. I tillegg har vi mindre fysisk kontakt: Vi tar mindre på hverandre og har mindre sex» (18).
Problemene for meg som en norsk leser, er imidlertid at jeg er usikker på om tallene gjelder Norge. Jeg vet at Oslo er en by med særdeles mange som bor enslig, og jeg vet mange ikke ønsker å bo alene, men betyr det at vi tar mindre på hverandre? Og er ikke utallige barn her sluset inn i den organiserte idretten?
Mer interessant finner jeg derfor Hertz gjennomgang av effekten av ensomhet, for den er jo like alvorlig her. Det er kort sagt en tilstand som tar liv: «Hvis du føler
Gå til medietSelv om den forsøker å vise til nyeste forskning, er boken likefullt til tider skrevet i en personlig tone. Hertz begynner eksempelvis med å fortelle at hun og mannen ikke kan sove i samme seng, koronaen krever at de sover hver for seg. Likefullt er det ikke Hertz' erfaringer eller analyser boken er bygd rundt, men eksisterende forskningslitteratur. Det er imidlertid ikke originalitet boken bør verdsettes for: den setter på strålende vis ord på hvilken retning det 21. århundre er på vei i.
«Folk går mindre i kirken eller synagogen» rapporterer Hertz fra forskningsfronten, «færre er medlem i et foreldreutvalg eller en fagforening og det er færre som spiser eller lever sammen med andre, eller har en nær venn, enn bare for ti år siden. I tillegg har vi mindre fysisk kontakt: Vi tar mindre på hverandre og har mindre sex» (18).
Problemene for meg som en norsk leser, er imidlertid at jeg er usikker på om tallene gjelder Norge. Jeg vet at Oslo er en by med særdeles mange som bor enslig, og jeg vet mange ikke ønsker å bo alene, men betyr det at vi tar mindre på hverandre? Og er ikke utallige barn her sluset inn i den organiserte idretten?
Mer interessant finner jeg derfor Hertz gjennomgang av effekten av ensomhet, for den er jo like alvorlig her. Det er kort sagt en tilstand som tar liv: «Hvis du føler
