Fagpressenytt

På den tiden tenkte han at framskritt i landbruket og bedra sosiale kår var det viktigste for å bedre helsa i befolkningen. Derfor kjøpte han gårdsbruk, kartla jorda i kommunen og begynte forsøksdrift blant annet med silo.
Far var tømmerhogger. Han likte seg i skogen, men ba sønnen Egil innstendig om å skaffe seg en utdannelse slik at han «ikke endte som meg». Det var bitende kulde, lange dager og lite økonomisk frihet han tenkte på. Et velment råd.
FØLELSER Egil fulgte fars råd uten at det var særlig bevisst. Først ble han lege og så psykiater med arbeid i fengsler og blant folk med tunge og alvorlige diagnoser. Egil har empati, men tar ikke med seg jobben hjem til familien i et temmelig tettbygd boligfelt Larvik. På sikt skal de flytte til gården i Drangedal som Egil allerede driver ved å administrere og rydde opp etter det tidligere generasjoner ikke rakk å gjøre. Egil føler sterkt for familiegården. Her ser han spor etter fars arbeid. Også ute i skogen finnes fortsatt tydelige påminnelser om de lange linjene i tilværelsen. Likevel er Egil skeptisk til boplikten.
- Er det riktig at samfunnet skal bestemme hvor du skal bo, spør han med henvisning til at det moderne mennesket langt på vei har glemt tilliten. Vi kommer tilbake til det.
Egil Solberg har både skogsutstyr og arbeidsglede, men likevel er det største skoggleden å ta med seg sin syvårige sønn og gå på oppdagelsesferd etter minner fra fars skogsarbeid. Ørsmå spor etter de lange linjene. Da smiler livet til Egil.
- Det er rart hvordan tidligere erfa