Arkitektnytt
03.05.2017
Jeg skriver dette klokken 06.47, en mandag morgen i slutten av april. Utenfor togvinduet er det tett snødrev over Langmoens produksjonslokaler på Brumunddal. Jeg er på vei fra Lillehammer til Oslo, en tur jeg tar et par ganger i uken.
Det er en del av mine rutiner. Å sitte på toget og skrive. De umiskjennelig norske værforholdene. De menneskene jeg er på vei for å arbeide med.
Jeg går ut fra at dere har det på samme måte. Arbeid er i sin natur rutinepreget. Og jeg husker tilværelsen som prosjekterende arkitekt som en situasjon der det nettopp var det vanemessige i jobben som gav rom for kreativitet. Du sitter i et kontormiljø med mennesker du kjenner og stoler på. Du jobber med en type prosjekter du kan noe om. Og du samarbeider med konsulenter, klienter og kunder du har bygget opp en relasjo
Gå til medietJeg går ut fra at dere har det på samme måte. Arbeid er i sin natur rutinepreget. Og jeg husker tilværelsen som prosjekterende arkitekt som en situasjon der det nettopp var det vanemessige i jobben som gav rom for kreativitet. Du sitter i et kontormiljø med mennesker du kjenner og stoler på. Du jobber med en type prosjekter du kan noe om. Og du samarbeider med konsulenter, klienter og kunder du har bygget opp en relasjo