I min gjestekommentar peker jeg på noen begrunnelser for de studietilbudene som er blitt gitt i landets universitets- og høgskolesektor, med utviklinga ved daværende Høgskolen i Nord-Trøndelag som eksempel. Jeg viser her hvordan myndighetenes argumenter for de ulike satsningene har forandret seg i løpet av de siste tiårene. I den første etterkrigstida var fokuset sterkt på utdanningstilbudenes samfunnsnytte. Satsinga på utdanning hadde sammenheng med utbygging av velferdsstaten, der behovet for kvalifisert arbeidskraft økte i takt med at oppgaver ble overtatt og bygd ut av det offentlige. I tillegg sto tanken om utdanning som en viktig produktivkraft i samfunnet sterkt. I det sosialdemokratiske planregimet var kunns


































































































