Hvem var ansvarlig for denne situasjonen med manglende språklæring (bortsett fra Gud)?
Åtte hundre år senere reiser det samme spørsmålet seg i den kontroversielle saken om norsk språkopplæring for utenlandske forskere i akademia i Norge. Dette er et komplekst tema som vi nylig har sett ved UiO og NTNU med flere meningsytringer, og nå venter vi på en handlingsplan for norsk fagspråk i akademia.
Svaret, mener jeg, er at både individer og institusjoner selvfølgelig har ansvar for språklæring, nå som da. Men det er institusjonene som har hovedansvaret for å fastsette politikk, etablere klare forventninger, gi solid støtte og skape en best mulig kultur for språklæring.
Jeg er en amerikaner som flyttet hit med familien min for å begynne i en førsteamanuensisstilling i britisk litteratur ved UiB for nesten ni og et halvt år siden. Vi kom uten et eneste ord norsk. Som innvandrer uttrykker jeg her mine synspunkter på institusjonelle tiltak, og individers ansvar, i denne delen av språkpolitikken i høyere utdanning i Norge.
Men først: Jeg må si at i utgangspunktet er det er utrolig krevende å lære seg et helt nytt språk som voksen (med mindre du er uvanlig ivrig eller flink i språk). Dere nordmenn som har lærte dere engelsk fra barndommen, og ingen andre språk siden, har ingen anelse om hvor vanskelig det kan være. Man må bli villig til å skrape ned egoet helt til grunnen, til å ydmyke seg foran de som nettopp har ansatt en som den flinkeste i verden, til å gi slipp på hele den følelsen av mestring som man har blitt helt avhengig av som aka