Fontene forskning
17.12.2019
Hensikten med denne studien er å få mer kunnskap om hvordan personer med kjønnsinkongruens opplever å bli møtt av helsepersonell i Norge. Kvalitative data er hentet fra seks norske voksne transkvinner. Fire av disse er eller har vært i behandling ved Nasjonal behandlingstjeneste for transseksualisme (NBTS) på Rikshospitalet, mens de to andre skjuler sin kvinnelige identitet for omgivelsene.
... I dataanalysen har opplevelser knyttet til den kjønnsbekreftende behandlingen vært i fokus. Resultatet viser at deltakerne har ulike erfaringer og opplevelser knyttet til den kjønnsbekreftende behandlingen på Rikshospitalet. Felles for dem alle er opplevelsen av mangelfull kunnskap, interesse og forståelse hos fastleger og terapeuter. Hos de av informantene som har hatt befatning med NBTS, kan det se ut som at utredningsfasen har vært mest belastende. Deltakerne har på ulike måter følt avmakt knyttet til kjønnsidentitetsutfordringer og behandling. den senere tid har det vært mye oppmerksomhet I i media rundt helsevesenets behandling av transpersoner i Norge, og særlig har Nasjonal behandlingstjeneste for transseksualisme (NBTS) ved Rikshospitalet vært i fokus. Diskusjonen rundt behandling av transpersoner og måten de blir møtt på i det norske helsevesen er ikke et nytt fenomen. Forfatteren av denne artikkelen har som sexolog jobbet med dette siden 2003, og holdninger blant helsepersonell generelt, og NBTS spesielt, har vært et gjennomgående tema.
Utredningen ved NTBS har som mål enten å fastslå eller utelukke diagnosen «transseksualisme». Den foregår ved en kombinasjon av utfylling av spørreskjema og samtaler. Spørreskjemaene har internasjonal standard (Oslo universitetssykehus, 2018). Samtalene utføres av psykiatrisk sykepleier, psykolog og/eller psykiater. Den endelige avgjørelsen om hvorvidt vedkommende får diagnosen eller ikke, baseres på samtalene og de utfylte spørreskjemaene, og blir tatt av ansvarlig psykiater. Prosessen tar omtrent ett år, avhengig av om vedkommende har vært i relevant terapi på forhånd. I løpet av dette året skal vedkommende innkalles til flere diagnostiske samtaler (Oslo universitetssykehus, 2018).
Forfatteren har intervjuet seks transkvinner om hvordan de har opplevd å bli møtt da de søkte hjelp for sine utfordringer. Fire av dem har hatt kontakt med NBTS. De to andre skjuler sin kvinnelige identitet for omverdenen, men har vært til samtale hos ulike terapeuter.
Formålet og problemstillingen i denne studien er å belyse hvordan transkvinner opplever å bli møtt av helsepersonell i Norge. I analysen og diskusjonen vil jeg ha fokus på deltakernes opplevelser i behandlingens utredningsfase og i den medisinske behandlingen, og reflektere over hvilken betydning makt kan ha i denne sammenheng.
Tidligere forskning
Det som benevnes som transteori og forskning begynte å vokse fram i USA på 1990-tallet, og kanskje spesielt med utgangspunkt i tekster av Stones og Stryker, som er publisert i Transgender Studies Reader 1 (Stryker & Whittle, 2006), og som regnes som den første definitive manifestasjonen av feltet. Transteori og transforskning regnes vanligvis som det fagfeltet som ble utviklet av transpersoner som selv er forskere, samt andre forskere med mindre objektiverende og mer subjekt-sentrerte perspektiver enn for eksempel det medisinske perspektivet. I løpet av de siste 20-30 årene har transforskning utviklet seg til et rikt felt av tverrfaglig forskning. Denne forskningen var en reaksjon mot annen forskning som objektiverer og patologiserer transpersoner.
I forskningen på transpersoner har imidlertid flere vitenskapelige disipliner bidratt til et komplekst og tverrfaglig felt. Både nasjonalt og internasjonalt er det gjort forskning knyttet til hormonell og kirurgisk behandling (Bouman & Arcelus, 2018; Tønseth et al, 2010), men transpersoners subjektive historier og opplevelser er lite berørt. Kjønnsforskeren Nord (2019) løfter noen subjektive aspekter i sin forskning, og i internasjonale studier og litteratur kan sosiologene Hines (2007) og Ekins og King (2002), samt tidligere nevnte kjønnsforsker Stryker og juristen Whittle (2006, 2013) nevnes som viktige bidragsytere innen transforskning. Sexologene Bouman og Arcelus (2018) bør også nevnes i denne sammenheng. I Norge har lege og sexolog Pirelli Benestad og psykolog og sexolog Almås bidratt til å sette transfenomenet på dagsorden (Almås & Benestad, 2001, 2017; Benestad, 2004; Benestad, Thesen, Aars, Olsen & Bjørkman, 2017). Sexologi i seg selv er en tverrfaglig disiplin, og transforskningen fra dette feltet kan farges av hvilken faglig bakgrunn forskeren har. Kjønnsforskeren Van der Ros har bidratt til å synliggjøre transpersoners utfordringer, der også det subjektive aspektet blir berørt (Van der Ros, 2013, 2014, 2016). Transpersoners forståelse av seg selv og sin identitet blir også beskrevet i litteratur og studier (Arntzen & Kahrs, 2013; Hines, 2007; Moen, 2010; Moen & Aune, 2018; Sanger, 2010; Serano, 2016), men transpersoners subjektive opplevelse av behandling er lite berørt i forskningssammenheng.
Teori
Transpersoner er mennesker som ikke identifiserer seg med kjønn tildelt ved fødselen (Almås & Benestad, 2001; Arntzen & Kahrs, 2013; Benestad, 2004). Det er personer som feminiserer eller maskuliniserer kroppene sine med hormonbehandling og/eller kjønnsbekreftende kirurgi (Benestad, 2004; Bouman et al, 2017), men det kan også være personer som ikke har ønske om slik behandling. Transfenomenet er komplekst, og det er stor forvirring omkring de ulike begrepene. Folk flest er ikke kjent med ord og begrep som transpersoner bruker for å beskrive seg selv, sine erfaringer og utfordringer (Serano, 2016). Transkjønn, eller «transgender», dukket opp som et begrep i 1969 (Ekings & King, 1996), og har blitt - og er fortsatt - brukt på forskjellige måter. For noen representerer begrepet en paraplybetegnelse for alle typer transpersoner, både binære og ikke-binære (Ekins & King, 2002; Van der Ros, 2014, 2016), enten de har behov for kjønnsbekreftende behandling eller ikke.
I medisinsk perspektiv er transfenomenet knyttet til diagnose, og har i ICD-10 (WHO, 2016), under overskriften «kjønnsidentitetsforstyrrelser», fått betegnelsen «F64.0 Transseksualisme», der pasienten føler avsky for egen kropp og ønsker kjønnsbekreftende behandling. I ICD-11 (Helse- og omsorgsdepartementet, 2015), som ennå ikke er tatt bruk i Norge, har en arbeidsgruppe i WHO utarbeidet en mer nyansert og ikke-patologisk beskrivelse.
Uansett opplever transpersoner kjønnsinkongruens eller kjønnsdysfori, hvilket innebærer en konflikt mellom tildelt og selvopplevd kjønn (Helse- og omsorgsdepartementet, 2015; Van der Ros, 2014). For å få tilbud om behandling innenfor det offentlige hjelpeapparatet, må det være stilt en diagnose. Det ligger mye makt i å stille en diagnose, eller la det være. Foucaults (1999) forståelse av makt innebærer ikke en ensidig oppfatning av at makt er en negativ kraft, men kan ses på som produktiv. Den negative måten makten opptrer på, er når den produserer avmakt. Den positive måten ses når det produseres en motmakt, som kan ta opp kampen mot makten og avmakten.
Metode
Etikk
Studien er godkjent av Norsk samfunnsvitenskapelig datatjeneste (NSD, prosjekt nr. 17831). Det er ingen terapeutisk relasjon mellom forsker og deltakere. Deltakerne fikk skriftlig og muntlig informasjon om formålet med studien, samt vilkårene for konfidensialitet. De ble også informert om at deltakelse i studien ikke ville få konsekvenser for eventuell pågående eller planlagt hormonell og/eller kirurgisk behandling. Informantene signerte et skriftlig samtykkeskjema, og de er anonymisert ved fiktive navn.
NBTS ved Rikshospitalet er en spesialenhet med landsdekkende funksjon. Det er vanskelig å anonymisere avdelingen med for eksempel fiktivt navn, da man likevel vil kunne skjønne at det er denne det snakkes om. Det vil imidlertid ikke bli navngitt terapeuter eller andre som har tilknytning til avdelingen. I den grad NBTS blir omtalt og eventuelt kritisert, henspilles det ikke på personer, men på virksomheten som sådan. Ved anonymisering i empirisk forskning er det dessuten hensynet til informanter det henspilles på, og ikke helseinstitusjoner.
Deltakere
Utvalget består av seks transkvinner i ulik alder og ulike livsstadier. Rekrutteringen er delvis basert på forfatterens eget nettverk gjennom pasient- og brukerforeningen for mennesker med kjønnsinkongruens, Harry Benjamin Ressurssenter (HBRS), og delvis gjennom annonsering i ulike interesseorganisasjoner. Informantene deltok på frivillig basis. Bare transkvinner, ingen transmenn, ønsket å delta. Inkluderingskriteriene var at deltakerne definerte seg selv som kjønnsinkongruent, var voksen (over 18 år), og ikke hadde en psykiatrisk diagnose utover deres potensielle, ifølge ICD-10, transseksualisme (WHO, 2016). Deltakerne har en felles forståelse av seg selv som binære, som innebærer at de utelukkende føler seg som kvinner, og ikke noe «midt imellom».
Deltakerne kommer fra forskjellige steder i Norge. Den yngste, Siri (24 år), har jobb ved siden av studier. Hun er singel og har noen gode venner og god kontakt med familien. Karin (44 år) arbeider fulltid i helsevesenet. Hun er også singel, men i motsetning til Siri er hun fortsatt i skapet, dvs. at hun ikke har fortalt noen at hun er transkvinne. Utenfor jobben har hun et veldig lite sosialt nettverk, men har noe kontakt med søsken som bor et annet sted i landet. Ingrid (60 år) er den eldste av deltakerne. Hun har fullført sin kjønnsbekreftende behandling og lever fortsatt sammen med sin kone. Hun har god kontakt med sine barn, andre slektninger og venner. Hun arbeider deltid, da hun er delvis ufør på grunn av hjertesykdom. Turid (51 år) har på grunn av helseproblemer vært sykmeldt det siste året. Hun er gift for andre gang og har barn fra både første og andre ekteskap. Hun har et godt sosialt nettverk. Marianne (50 år) er utdannet innen IT. Hun er nå ufør, men jobber litt i en barnehage. Hun har avsluttet sin kjønnsbekreftende behandling og lever i et lesbisk forhold. Hun har en sønn fra et tidligere forhold. Hun har jevnlig kontakt med ham, men ingen kontakt med annen familie. Berit (34 år) jobber heltid. Hun har samboer og er, som Karin, fortsatt i skapet.
Narrativ analyse
For å belyse hvordan transk
Les opprinnelig artikkelUtredningen ved NTBS har som mål enten å fastslå eller utelukke diagnosen «transseksualisme». Den foregår ved en kombinasjon av utfylling av spørreskjema og samtaler. Spørreskjemaene har internasjonal standard (Oslo universitetssykehus, 2018). Samtalene utføres av psykiatrisk sykepleier, psykolog og/eller psykiater. Den endelige avgjørelsen om hvorvidt vedkommende får diagnosen eller ikke, baseres på samtalene og de utfylte spørreskjemaene, og blir tatt av ansvarlig psykiater. Prosessen tar omtrent ett år, avhengig av om vedkommende har vært i relevant terapi på forhånd. I løpet av dette året skal vedkommende innkalles til flere diagnostiske samtaler (Oslo universitetssykehus, 2018).
Forfatteren har intervjuet seks transkvinner om hvordan de har opplevd å bli møtt da de søkte hjelp for sine utfordringer. Fire av dem har hatt kontakt med NBTS. De to andre skjuler sin kvinnelige identitet for omverdenen, men har vært til samtale hos ulike terapeuter.
Formålet og problemstillingen i denne studien er å belyse hvordan transkvinner opplever å bli møtt av helsepersonell i Norge. I analysen og diskusjonen vil jeg ha fokus på deltakernes opplevelser i behandlingens utredningsfase og i den medisinske behandlingen, og reflektere over hvilken betydning makt kan ha i denne sammenheng.
Tidligere forskning
Det som benevnes som transteori og forskning begynte å vokse fram i USA på 1990-tallet, og kanskje spesielt med utgangspunkt i tekster av Stones og Stryker, som er publisert i Transgender Studies Reader 1 (Stryker & Whittle, 2006), og som regnes som den første definitive manifestasjonen av feltet. Transteori og transforskning regnes vanligvis som det fagfeltet som ble utviklet av transpersoner som selv er forskere, samt andre forskere med mindre objektiverende og mer subjekt-sentrerte perspektiver enn for eksempel det medisinske perspektivet. I løpet av de siste 20-30 årene har transforskning utviklet seg til et rikt felt av tverrfaglig forskning. Denne forskningen var en reaksjon mot annen forskning som objektiverer og patologiserer transpersoner.
I forskningen på transpersoner har imidlertid flere vitenskapelige disipliner bidratt til et komplekst og tverrfaglig felt. Både nasjonalt og internasjonalt er det gjort forskning knyttet til hormonell og kirurgisk behandling (Bouman & Arcelus, 2018; Tønseth et al, 2010), men transpersoners subjektive historier og opplevelser er lite berørt. Kjønnsforskeren Nord (2019) løfter noen subjektive aspekter i sin forskning, og i internasjonale studier og litteratur kan sosiologene Hines (2007) og Ekins og King (2002), samt tidligere nevnte kjønnsforsker Stryker og juristen Whittle (2006, 2013) nevnes som viktige bidragsytere innen transforskning. Sexologene Bouman og Arcelus (2018) bør også nevnes i denne sammenheng. I Norge har lege og sexolog Pirelli Benestad og psykolog og sexolog Almås bidratt til å sette transfenomenet på dagsorden (Almås & Benestad, 2001, 2017; Benestad, 2004; Benestad, Thesen, Aars, Olsen & Bjørkman, 2017). Sexologi i seg selv er en tverrfaglig disiplin, og transforskningen fra dette feltet kan farges av hvilken faglig bakgrunn forskeren har. Kjønnsforskeren Van der Ros har bidratt til å synliggjøre transpersoners utfordringer, der også det subjektive aspektet blir berørt (Van der Ros, 2013, 2014, 2016). Transpersoners forståelse av seg selv og sin identitet blir også beskrevet i litteratur og studier (Arntzen & Kahrs, 2013; Hines, 2007; Moen, 2010; Moen & Aune, 2018; Sanger, 2010; Serano, 2016), men transpersoners subjektive opplevelse av behandling er lite berørt i forskningssammenheng.
Teori
Transpersoner er mennesker som ikke identifiserer seg med kjønn tildelt ved fødselen (Almås & Benestad, 2001; Arntzen & Kahrs, 2013; Benestad, 2004). Det er personer som feminiserer eller maskuliniserer kroppene sine med hormonbehandling og/eller kjønnsbekreftende kirurgi (Benestad, 2004; Bouman et al, 2017), men det kan også være personer som ikke har ønske om slik behandling. Transfenomenet er komplekst, og det er stor forvirring omkring de ulike begrepene. Folk flest er ikke kjent med ord og begrep som transpersoner bruker for å beskrive seg selv, sine erfaringer og utfordringer (Serano, 2016). Transkjønn, eller «transgender», dukket opp som et begrep i 1969 (Ekings & King, 1996), og har blitt - og er fortsatt - brukt på forskjellige måter. For noen representerer begrepet en paraplybetegnelse for alle typer transpersoner, både binære og ikke-binære (Ekins & King, 2002; Van der Ros, 2014, 2016), enten de har behov for kjønnsbekreftende behandling eller ikke.
I medisinsk perspektiv er transfenomenet knyttet til diagnose, og har i ICD-10 (WHO, 2016), under overskriften «kjønnsidentitetsforstyrrelser», fått betegnelsen «F64.0 Transseksualisme», der pasienten føler avsky for egen kropp og ønsker kjønnsbekreftende behandling. I ICD-11 (Helse- og omsorgsdepartementet, 2015), som ennå ikke er tatt bruk i Norge, har en arbeidsgruppe i WHO utarbeidet en mer nyansert og ikke-patologisk beskrivelse.
Uansett opplever transpersoner kjønnsinkongruens eller kjønnsdysfori, hvilket innebærer en konflikt mellom tildelt og selvopplevd kjønn (Helse- og omsorgsdepartementet, 2015; Van der Ros, 2014). For å få tilbud om behandling innenfor det offentlige hjelpeapparatet, må det være stilt en diagnose. Det ligger mye makt i å stille en diagnose, eller la det være. Foucaults (1999) forståelse av makt innebærer ikke en ensidig oppfatning av at makt er en negativ kraft, men kan ses på som produktiv. Den negative måten makten opptrer på, er når den produserer avmakt. Den positive måten ses når det produseres en motmakt, som kan ta opp kampen mot makten og avmakten.
Metode
Etikk
Studien er godkjent av Norsk samfunnsvitenskapelig datatjeneste (NSD, prosjekt nr. 17831). Det er ingen terapeutisk relasjon mellom forsker og deltakere. Deltakerne fikk skriftlig og muntlig informasjon om formålet med studien, samt vilkårene for konfidensialitet. De ble også informert om at deltakelse i studien ikke ville få konsekvenser for eventuell pågående eller planlagt hormonell og/eller kirurgisk behandling. Informantene signerte et skriftlig samtykkeskjema, og de er anonymisert ved fiktive navn.
NBTS ved Rikshospitalet er en spesialenhet med landsdekkende funksjon. Det er vanskelig å anonymisere avdelingen med for eksempel fiktivt navn, da man likevel vil kunne skjønne at det er denne det snakkes om. Det vil imidlertid ikke bli navngitt terapeuter eller andre som har tilknytning til avdelingen. I den grad NBTS blir omtalt og eventuelt kritisert, henspilles det ikke på personer, men på virksomheten som sådan. Ved anonymisering i empirisk forskning er det dessuten hensynet til informanter det henspilles på, og ikke helseinstitusjoner.
Deltakere
Utvalget består av seks transkvinner i ulik alder og ulike livsstadier. Rekrutteringen er delvis basert på forfatterens eget nettverk gjennom pasient- og brukerforeningen for mennesker med kjønnsinkongruens, Harry Benjamin Ressurssenter (HBRS), og delvis gjennom annonsering i ulike interesseorganisasjoner. Informantene deltok på frivillig basis. Bare transkvinner, ingen transmenn, ønsket å delta. Inkluderingskriteriene var at deltakerne definerte seg selv som kjønnsinkongruent, var voksen (over 18 år), og ikke hadde en psykiatrisk diagnose utover deres potensielle, ifølge ICD-10, transseksualisme (WHO, 2016). Deltakerne har en felles forståelse av seg selv som binære, som innebærer at de utelukkende føler seg som kvinner, og ikke noe «midt imellom».
Deltakerne kommer fra forskjellige steder i Norge. Den yngste, Siri (24 år), har jobb ved siden av studier. Hun er singel og har noen gode venner og god kontakt med familien. Karin (44 år) arbeider fulltid i helsevesenet. Hun er også singel, men i motsetning til Siri er hun fortsatt i skapet, dvs. at hun ikke har fortalt noen at hun er transkvinne. Utenfor jobben har hun et veldig lite sosialt nettverk, men har noe kontakt med søsken som bor et annet sted i landet. Ingrid (60 år) er den eldste av deltakerne. Hun har fullført sin kjønnsbekreftende behandling og lever fortsatt sammen med sin kone. Hun har god kontakt med sine barn, andre slektninger og venner. Hun arbeider deltid, da hun er delvis ufør på grunn av hjertesykdom. Turid (51 år) har på grunn av helseproblemer vært sykmeldt det siste året. Hun er gift for andre gang og har barn fra både første og andre ekteskap. Hun har et godt sosialt nettverk. Marianne (50 år) er utdannet innen IT. Hun er nå ufør, men jobber litt i en barnehage. Hun har avsluttet sin kjønnsbekreftende behandling og lever i et lesbisk forhold. Hun har en sønn fra et tidligere forhold. Hun har jevnlig kontakt med ham, men ingen kontakt med annen familie. Berit (34 år) jobber heltid. Hun har samboer og er, som Karin, fortsatt i skapet.
Narrativ analyse
For å belyse hvordan transk
