Arkitektur N
03.03.2021
Møbler fra 1950- og 60-tallet relanseres som klassikere mens en ny generasjon møbeldesignere kjemper for å skape nye designuttrykk gjennom nye produksjonsformer. Er historien et hinder? Eller en mulig katalysator for en ny gullalder for norske møbler?
Hvis vi går tilbake til 1950- og 60-tallet, norsk møbeldesigns første gullalder, hadde de fleste møbelformgivere erfaring fra snekkerverksted, før de studerte til interiørarkitekter. Det ga en unik kombinasjon i praktisk og teoretisk tilnærming til faget. Selve NIL sprang jo ut av studiesirkelen til elevene ved Treklassen på Statens håndverks- og kunstindustriskole i krigsårene. Å tegne var ikke bare en estetisk oppgave, men også en øvelse i å lage praktisk gjennomførbare løsninger. I etterkrigstiden var det også et meget stort behov for møbler og annet innbo. En prototype kunne bli satt i produksjon i løpet av få uker. Kostnadene for produktutvikling var lave, likeså lønnskostnadene. Det førte til et mangfold av møbler - på godt og vondt. For de som er nostalgikere bør huske på at det meste tross alt var av lav kvalitet, ikke minst designmessig. Mesteparten var også repetisjoner av produkter man hadde sett i utlandet eller hos konkurrenter. Men det er også fra denne perioden vi finner flere designklassikere, signert Sven Ivar Dysthe, Torbjørn Afdal, Fredrik Kayser, Sigurd Resell og andre.
Da importrestriksjonene løsnet i 1952, opplevde møbelindustrien en boom, særlig med vekst av bedriftsklynger på Vestlandet. På grunn av økt møbelimport og sentralisert salg, ble denne oppturen mot slutten av 1970-tallet avløst av nedleggelser og sammenslåinger. Dette kan sees som en naturlig og nødvendig mekanisme for å regulere overetablering av én industrigren. Samtidig ble innovasjonen snart skadelidende ved denne nedskaleringen. Designere som tidligere hadde hatt nokså frie tøyler, fant seg nå fanget av industriens produksjonsapparat. «Volum» og «rasjonalisering» ble honnørord. Samtidig ble møbelvarehus utenfor sentrumsområdene etablert, og senere kjøpesentre slik vi kjenner dem i dag. Utvalget kunne først fremstå som mye større enn tidligere, men forskjellen var heller at man hadde flere produkter fra få utvalgte produsenter.
Veien frem til i dag. I løpet av 1970-årene ble altså norske møbelprodusenter lagt ned, slått sammen eller solgt til utlandet i stort omfang. I dag er fortsatt de store produsentene på utenlandske hender. Ekornes har kinesiske eiere, Fora Form svenske, mens HÅG eies av Flokk som igjen eies av det internasjonale i
Gå til medietDa importrestriksjonene løsnet i 1952, opplevde møbelindustrien en boom, særlig med vekst av bedriftsklynger på Vestlandet. På grunn av økt møbelimport og sentralisert salg, ble denne oppturen mot slutten av 1970-tallet avløst av nedleggelser og sammenslåinger. Dette kan sees som en naturlig og nødvendig mekanisme for å regulere overetablering av én industrigren. Samtidig ble innovasjonen snart skadelidende ved denne nedskaleringen. Designere som tidligere hadde hatt nokså frie tøyler, fant seg nå fanget av industriens produksjonsapparat. «Volum» og «rasjonalisering» ble honnørord. Samtidig ble møbelvarehus utenfor sentrumsområdene etablert, og senere kjøpesentre slik vi kjenner dem i dag. Utvalget kunne først fremstå som mye større enn tidligere, men forskjellen var heller at man hadde flere produkter fra få utvalgte produsenter.
Veien frem til i dag. I løpet av 1970-årene ble altså norske møbelprodusenter lagt ned, slått sammen eller solgt til utlandet i stort omfang. I dag er fortsatt de store produsentene på utenlandske hender. Ekornes har kinesiske eiere, Fora Form svenske, mens HÅG eies av Flokk som igjen eies av det internasjonale i