Problemet er at de to sistnevnte intervjuobjektene har ganske avvikende meninger om teknologiene og plantene som ligger bak forkortelsen GMO. Det blir som å, i balansens navn, først intervjue Bjørn Samset fra Cicero og deretter Carl I. Hagen og Klimarealistene om vitenskapen rundt menneskeskapt global oppvarming.
Men om ikke annet gir Fri Tankes intervjuobjekter et godt innsyn i hvor polarisert debatten er og hvor institusjonalisert motstanden mot GMO har blitt i Norge.
Kritiserer egentlig moderne landbruk
GMO-debatten har blitt et monster av en debatt der det er nesten umulig å komme til bunns i hva som egentlig diskuteres. Mange argumentene til både Bartmann og Wikmark handler for eksempel ikke om avlsteknologiene i sekkebenevnelsen GMO. I all hovedsak fremfører de argumenter mot moderne landbruk.
«Vi har vært kategorisk imot de gamle GMO-ene, men det er jo fordi vi mener de representerer en utvikling mot monokulturer og mer avhengighet av kjemiske sprøytemidler i maten», sier Bartmann til Fri tanke.
Monokulturer og kjemiske plantevernmidler er to av kjennetegnene til moderne landbruk (også kalt konvensjonelt landbruk) og er den favoriserte metoden for å drive matproduksjon i alle vestlige land, de fleste land i Asia og enkelte utviklede land i Afrika. Moderne landbruk kjennetegnes også av innsatsfaktorer som kunstgjødsel, kapital, maskiner og høy mekaniseringsgrad, lave arbeidskostnader og høye avlinger. Det er det samme om du driver med produksjon av bygg på Verdal, hvete i Tønsberg, raps i Tyskland, solsikker i Frankrike, soya i Brasil, mais i USA eller hvete i Australia. Det drives det grovt sett på samme vis.
Såfrø med opphavsrettigheter kjøpes inn fra profesjonelle såfrø-avlere fordi du vil ha såfrø med fordelaktige egenskaper som stor resistens mot sopp, høy stråstyrke og rett veksttid, som gir årssikker avling. Såfrøene sås med traktor og såmaskin sammen med mineralgjødsel i monokulturer fordi det gir lave etableringskostnader og det letter arbeidet gjennom sesongen. Men om det er monokultur innenfor hvert enkelt år, er det best agronomisk praksis å ha et vekstskifte. I USA bytter de gjerne på mais og soya annenhvert år. I Canada, Tyskland og delvis i Norge byttes det mellom raps, bygg, hvete og erter.
Monokulturer gjør det enkelt å kontrollere miljøfaktorer som kan gjøre livet kjipt for kulturplantene vi ønsker å høste og spise. Vi sprøyter mot ugras både før såfrøene er i bakken, underveis i vekstsesongen og etter vekstsesongen. I tillegg sprøytes det mot insekter og sopp underveis i vekstsesongen. Målet er å sitte igjen med så mye som mulig penger per arealenhet, noe som ofte betyr at vi forsøker å maksimere kilo produsert vare per arealenhet, men det må balanseres mot innsatsfaktorene som er satt inn. Høye avlinger gir lave maskinkostnader per produsert enhet for bonden og det gjør at mindre natur må pløyes ned for å produsere samme mengde mat. Etter innhøsting, og før neste vår foregår som regel en eller annen form for jordbearbeiding, delvis for å få halm og planterester ned i jorda slik at de ikke pakker igjen såmaskina og delvis også for å kontrollere ugras.
Så når Bartmann og Wikmark kritiserer plantevernmidler, opphavsrettigheter på såfrø og monokulturer i Fri tanke, er det ikke GMO de kritiserer, det er moderne landbruk.
Nå er det selvsagt helt legitimt å kritisere moderne landbruk, men da må nesten organisasjonen til Bartmann skifte navn til Nettverket mot Moderne Landbruk. Og det hadde vært litt rart all den tid de aller fleste bønder som er med i organisasjonene i nettverket hun leder driver med moderne landbrukspraksiser. Kan hende det hadde vært lurt av Bartmann å spare kritikken av det moderne landbruket til når hun er på jobb for Oikos i stedet.
Genøk har forøvrig aldri forsket på problemene med moderne landbruk, de har drevet med en slags forskning på genmodifiserte planter.
Gamle GMOer vs Nye GMOer
Både Bartmann og Wikmark gjør et stort nummer ut av det de kaller for gamle og nye GMOer.
«Jeg synes det er en viktig forskjell mellom de «gamle» GMO-ene, som for eksempel de glyfosat-resistente matvekstene til Monsanto som skal sprøytes med Monsantos glyfosat-holdige sprøytemidler, og de nye mulighetene Crispr-teknikken åpner for» sier Bartmann.
De «gamle GMOene» definerer de som ugressmiddel og insektresistent mais og soya eid av Monsanto, mens nye GMOer da er planter fremstilt med Crispr-metoden.
La oss først ta «eid av Monsanto»-argumentet. Ja, det er patenter og opphavsrettigheter på nye varianter av såfrø. I USA har de hatt det siden 20-tallet, og lovgivningen er der for å beskytte investeringen som er gjort av utvikleren av det nye såfrøet. Det tar mellom 10 og 20 år å utvikle en ny variant såfrø, og selskapet som utvikler såfrøet vil gjerne hente inn igjen investeringen.
Det er et grunnleggende prinsipp i rettsstaten at den som har brukt sin tid og sine krefter på å skape noe nytt, også er den som skal få inntektene av oppfinnelsen sin. Opphavsrettigheter har vi i andre deler av samfunnet også som for eksempel på programvare til datamaskiner, filmer, og på musikk. I Norge har vi et svakt regelverk på opphavsrettigheter på såfrø, noe som igjen gjør at det ikke er spesielt mye økonomiske insentiver for å få utviklet nye såfrø for det norske markedet.
Det er også på plass et strengt regelverk for hvem som får lov til å produsere såvarer for andre. Dette er av hensyn til matvaresikkerheten, og innebærer at den som kjøper frøene skal være sikker på det er sykdomsfritt og fritt for
