Fagpressenytt

Har du hørt om mannen som gikk fra å være direktør i oljeselskapet Esso til å bli naturverner på sin hals? Har du hørt om kjemiingeniøren som ble styreleder og æresmedlem i Den Norske Turistforening? Har du hørt om drammensgutten som ble Ridder av 1. klasse av Den Kongelige Norske St. Olavs Orden?
Hils på Øystein Dahle. En levende legende i norsk friluftsliv.

85 år ung sitter han ved kjøkkenbordet hjemme i Bærum iført flanellskjorte og tilårskommen fleecejakke med påsydd DNT-logo. Kona, tidligere regjeringsråd Nina Frisak (72), serverer spektakulære smørbrød med egg, müslirundstykker med brunost og nytraktet kaffe. På veggen henger maleriet Fjell av sunnmøringen Ørnulf Opdahl og isbjørnlitografiet Han Far Sjøl av Longyearbyen-kunstneren Olaf Storø. Øysteins øyne gløder av begeistring når han finner fram gamle magasiner, bøker og notater fra et langt liv som industrileder, tillitsvalgt og venn av naturen.
- Se her! sier han. - Dette er litt morsomt. Her har dere det engelske bladet The Ecologist fra januar 1972 - med førstesidetittelen «A Blueprint for Survival». Jeg tror jeg har markert noen viktige ting i artiklene her. Skal vi se ... se her ja! ... her var det mange understrekninger. Ser dere?
Øystein viser fram side på side med markert tekst. Det er åpenbart at dette magasinet - publisert like før FNs miljøkonferanse i Stockholm i 1972 - har gjort stort inntrykk på ham. En setning i magasinet lyder slik: «Radikal endring er både nødvendig og uunngåelig - fordi den nåværende økningen i antall mennesker og forbruk per innbygger, ved å forstyrre økosystemer og tømme ressurser, undergraver selve grunnlaget for overlevelse.»
- Det som er synd, er at dette ble skrevet for over 50 år siden, sier Øystein.
- Vi visste hva vi burde gjøre allerede den gangen. Vi visste at forbruket vårt måtte reduseres kraftig. Men hva har skjedd? Forbruket vårt har økt. Det har bare økt, og økt, og økt.

Åtte år gammel går Øystein over Hardangervidda. Han er på tur sammen med sin mor og sin far, på den delen av vidda hvor det ikke er så mange stier. De bor i telt. I ryggsekkene bærer de alt de trenger i livet. Faren navigerer ved hjelp av kart og et gammelt kompass - og kompassnåla henger nærmest i løse lufta. Etter noen dager på tur i villmarka - like etter at de har krysset en elv - er kompassnåla plutselig borte. Unge Øystein blir redd.
Hvordan i all verden skal de klare å sette en ny kompasskurs nå?

Øystein er kjent for å karakterisere den vestlige verden på denne måten: Vi er tingrike, men tidfattige. Han har snakket om dette i tiår etter tiår. Men utviklingen går stadig i feil retning.- Jeg synes det er sørgelig å se på, sier Øystein. - Folk er fortsatt forbausende opptatt av ting. Det fins ikke grenser for hvordan vi mennesker må ha den tingen og den tingen - og enda flere ting - som vi egentlig ikke trenger. Samtidig har vi dette urimelige dilemmaet: Vi jobber så mye - bare for å skaffe oss penger til å kjøpe alle disse tingene - at vi nesten ikke har noe fritid igjen.
Øystein sier at tid bør være «mye viktigere» enn ting. Hvis flere hadde vært enige med ham om det, sier han, så «hadde forbruket gått ned øyeblikkelig». Han presiserer at dette er «fundamentalt» å snakke om.
- Hvor mye må forbr