PISA er lett ironi overfor PISA-undersøkelsene som med rette og urette har målt læringsutbytter i OECD-området. Men her står altså PISA for presentasjon (P), interaksjon (I), sosialt samvær/samvirke (S) og analyse/annotasjon (A). Forkortelsen viser til en ganske gjennomtenkt utforming av noen dimensjoner i digitalt støttet undervisning i høyere utdanning.
Slag refererer her ikke til det å slå på stortromma. Det er mer snakk om den lille. Det viser til at PISA-modellen ble utviklet i et bredt samarbeid mellom flere institusjoner fra 2013. Den var godt nok begrunnet den gang. De siste måneders utvikling av generativ kunstig intelligens demonstrerer nå modellens fortrinn. Grunnen er at den språkfikserte undervisning i UH-sektoren aldri vil bli den samme. Der akademia i neglebitende angst nå griper etter forbud mot teknologibruk, representerer PISA-modellen en kritisk, konstruktiv og helt ut konkret tilnærming til slike nye produksjonsforhold.
Modellen det er snakk om deler studentenes arbeidstid i tre deler:
Den første gjelder tradisjonell stille og dype langlesning, som den viderefører. PISA-modellen avviser her klagesangen om at studentene ikke lenger kan lese lange og krevende tekster. Undervisere og institusjonene må heller bygge opp til et dynamisk forsvar. Det krever energi og entusiasme, - ikke å forutsette ferdigheten som selvsagt. Den må forstås og utvikles i forhold til den korte lesinge
