Fagpressenytt

De av oss som har besteforeldre som ble født før krigen vet at det fantes en tid da ombruk var en selvfølgelighet. Hvis man bygget noe nytt, var det ikke noe spesielt med å sette inn et gammelt vindu, og det var ikke regnet som særlig kreativt om man snudde vinduet 90 grader, med den konsekvensen at det gikk fra å være sidehengslet til topphengslet. I dag leser vi om en sirkulær revolusjon der transformerte bygg er blitt arkitekturens svar på moteriktige hipstere kledd i praktiske bestefarjakker.
Hvordan havnet vi her?

Best før. Ofte god etter. Den mest åpenbare grunnen til at ombruk var vanligere i våre besteforeldres generasjon, var at de kastet mindre, på godt og vondt. Vi har kanskje vage minner om foreldre som ristet på hodet av at melka vi hadde lånt fra besteforeldrene gikk ut for tre måneder siden. Men det var i hvert fall ikke behov for å legge til "ofte god etter", i tillegg til holdbarhetsmerkingen "best før". Brukte byggevarer, som gamle vinduer og dører, var intet unntak, og ble stuet inn i boder og garasjer. Som Askeladden på vei til Prinsessen som ingen kunne målbinde, mistet vår besteforeldregenerasjon aldri troen på at noen ville sette pris på alt de hadde samlet på veien.

Vedlikeholdsfrie plater over gamle skuregulv. Det var ikke bare holdningene til gamle ting som endret seg for generasjonene som kom etter. I etterkrigstiden begynte den norske bygningsmassen gradvis å endre seg, som følge av en stadig mer spesialisert og industrialisert byggebransje. I god tro, som det kalles, gikk nordmenn til innkjøp av nye materialer, som ikke lenger het furu eller tegl, men hadde patenterte egennavn og tilsynelatende overlegne egenskaper. Det er disse materialene mange velger å skrelle av når man restaurerer eldre bygg i dag. Spesialiserte byggevarer utformet for å være smarte, hygieniske og vedlikeholdsfrie, og slik kunne ligge uforstyrret over det opprinnelige tregulvet til evig tid. Men som ikke har tatt hensyn til en av de mest grunnleggende menneskelige egenskaper, nemlig behovet for å selv påvirke og endre sine omgivelser.
Den nye utviklingen brakte imidlertid ikke bare med seg vedlikeholdsfrie plater lagt over gamle skuregulv. Hele bygg og byer ble etter hvert bygget med nye, spesialiserte byggeklosser. Byggeklosser som var utformet for å være rimelige å produsere og montere ved hjelp av energikrevende maskiner, ikke for å tukles med av vanlige dødelige. Tusenvis av år med evolusjon av byggematerialer beregnet på manuell tilpasning ble erstattet i løpet av noen tiår. I tråd med maskinenes logikk begynte man å mure teglstein, utviklet for å passe perfekt i en menneskehånd, med sement. Veggen ser fortsatt ut som den består av teglstein, men er i realiteten en massiv skive, for stor og tung til å håndteres av mennesker, og nesten umulig å demontere.
Etter hvert begynte man å utforme byggene som prefabrikerte byggesett, frakte dem med langtransport til byggeplass og montere dem på noen dager ved hjelp av en kran - det er billigere å la maskinene gjøre mesteparten av jobben. Men hva hvis man skal flytte en vegg eller sette inn et nytt vindu? Det som var enkelt for våre besteforeldre er ikke lenger Ingvild Sæbu Vatn er arkitekt og partner i LPO arkitekter, og jobber fra LPOs kontor i Longyearbyen på Svalbard. Gjennom prosjektet Rett Plass Rett Form har LPO vært pådriver for en sirkulær byggepraksis på Svalbard.

Våre besteforeldre nikker gjenkjennende med overbærende blikk, og våre barn dirrer i utålmodig forventning, mens vi forsiktig tester ut sirkulær byggepraksis.
«Riv skiten og bygg nytt» har vært metoden for utvikling i Norge de siste tiårene. 25% av det totale avfallet vi produserer kommer fra bygg og anlegg (tall fra 2017). Avfallet er en ressurs på feil plass i feil form. Å ta vare på de ressursene vi har er en selvfølge, både etter godt gammelt bondevett, som vi i Norge hadde mye av et par generasjoner tilbake, og om vi løfter blikket og ser framover. Men akkurat nå virker det plutselig helt nytt og rart og nesten umulig å få til - i alle fall innenfor de mønstrene, reglene, budsjettene og tidsrammene vi er vant til i byggenæringen. Derfor er det veldig bra at KA13 går foran.

Del av et renovert Tullinkvartal. Entra Eiendom har mange av eiendommene i Tullinkvartalet i Oslo sentrum. Selskapet har presentert og bearbeidet planer for utvikling av kvartalet i flere omganger siden 2012. Et viktig tema i planprosessen har vært forholdet mellom eksisterende og ny bebyggelse. I dag ser det ut til at de har lyktes i å tilføre ny kvalitet og nye funksjoner på en måte som bygger videre på områdets identitet, og ikke setter de eksisterende byggene i forlegenhet. gjenbruksprosjektet er en hemmelighet som du må gå inn gjennom smugene for å oppdage. Fasadematerialet mot bakgården er et fiskeskjellaktig system av like store metall- og steinbaserte plater, matte og blanke, i forskjellige farger. Her er det brukt metallplater fra Oppsal Sykehjem og fibersementplater fra St. Olavs Hospital i Trondheim. De er montert med synlig innfesting. I møter og overganger er platene kuttet og tilpasset på en måte som ser komplisert ut å utføre og som gir en litt frynsete kant.

Materialene som gjenbrukes. Det finnes ikke noe storskala lager eller utsalg av brukte byggematerialer til denne typen prosjekter i Norge i dag. Elementene kommer derfor fra Entras egne eiendommer og lager, og fra andre riveprosjekter som foregikk samtidig med planleggingen og byggingen av KA13. Det har vært lagt ned et sto