Fagpressenytt

Jeg sitter på en benk på torget på St. Olavs Hospital i Trondheim. Menneskene haster forbi, og selv om dette ikke er Bakklandet eller Karl Johan, så er det liv - det livet som et sykehus plassert inne i en by både kan skape og speile. Sammenlignet med en tradisjonell norsk bydel er det åpenbart at ikke alle som haster forbi er helt normale byvandrere, men likevel: jeg sammenligner helt spontant St. Olavs med en bydel, ikke med et sykehus.

Det trengte ikke å være slik. Jeg har et ferskt bilde i hodet: Sommeren er over, jeg sitter i en bil på vei gjennom Østfolds rolige landskap. Et sted står det "Avkjøring til Sentralsykehuset i Østfold". Det stedet er ikke en by, ikke et tettsted, men et nytt kryss laget ene og alene for å kunne legge en vei fram til et stort nytt sykehus, plassert midt i fylket, men helt isolert fra all annen sivilisasjon. Det kunne blitt slik i Trondheim også. Det er det som er normalen. Men Trondheims store, nye, fine sykehus er ikke bare vellykket for trøndernes del - det representerer en annen måte å tenke på enn det som er gjengs i nesten all annen norsk sykehusbygging.



Lokaliseringen Jeg kom meg til St. Olavs Hospital til fots. Akkurat ti minutter fra Olav Trygvason-statuen på torget tar det, og så beveget jeg meg inn i et bygningslandskap som har klare referanser til klassisk kvartalsstruktur; ordet "sykehus" ligger ikke oppe i den mentale dagen. En slik bydel oppstår ikke av ingenting. Nye bydeler oppstår som regel etter lange politiske kamper eller etter omregulering av døde arealer. Nydalen i Oslo er bygget på ruinene av tekstil- og stålindustri. Aker Brygge på ruinene av et nedlagt verft. St. Olavs Hospital er bygget mest av alt på en idé om at et sykehus ikke trenger å ligge ute på et jorde.

Nå er ikke denne nye bydelen egentlig helt ny, den har grodd fram sak