Magasinet for fagorganiserte
23.08.2018
Storbritannias utmelding av EU nærmer seg - antakeligvis. Men to år etter folkeavstemningen, og sju måneder før fristen, er det fortsatt ingen som vet hva utmeldingen vil innebære. Og alle er fortsatt uenige om hvorfor valgresultatet ble som det ble.
Det er altfor mange utlendinger som kommer og tar jobbene våre. Og så tapper de helsevesenet for penger.
- Men det har jo ikke noe med utlendingene å gjøre!? Det er de
j***a Konservative som har kutta i helsebudsjettet. Og hva skal skje med arbeidsmiljø og sikkerhet og sånt her uten EU? De er jo bare de som lager ordentlige regler. Dette blir mye verre uten EU.
- Men det spiller vel ingen rolle det, hvis vi ikke har jobb? Og så kjøres jo lønningene rett i bånn med alle de billige østeuropeerne som kommer. Altså, jeg har ikke noe imot utlendinger, altså, men det er altfor mange av dem. Det er jo ingen kontroll. Vi bestemmer ikke noe selv lenger.
Og der havnet Magasinet midt i den britiske EU-debatten - to år på overtid. Vi er på den enorme kraftverkutbyggingen Multifuels 2, i Ferrybridge mellom Leeds og Sheffield i Yorkshire, og har stoppet ved et arbeidslag på tre mann for å spørre om deres forklaring på hvorfor britene, og blant dem svært mange fagorganiserte i Yorkshire, stemte for utmelding.
Da var det i gang. To av tre har stemt for utmelding, eller «Brexit», tredjemann stemte imot. Og spørsmålene de krangler om er de samme som hele Storbritannia har kranglet om: Innvandring og arbeidsmarked, lønn og offentlige tjenester, internasjonalt samarbeid og selvråderett.
Og det krangler de om fortsatt.
Camerons høye spill
Da statsminister David Cameron utlyste at det skulle bli folkeavstemning om Storbritannias EU-medlemskap i juni 2016, tok han det for gitt at det ville bli flertall for å bli. Avstemningen skulle være et ris bak speilet i forhandlinger med EU om å gi Storbritannia større selvstendighet i å utforme blant annet egne innvandringsregler. Både Camerons Konservative og Labour-opposisjonen mistet velgere til det EU-fiendtlige UKIP, eller UK Independence Party, og slik skulle Cameron få dem tilbake og øke oppslutningen om både regjeringen og EU.
Det var et høyt spill, og Cameron tapte. Til sjokk og avsky for ham og resten av den politiske eliten, akademia, de liberale mediene, og ikke minst EU-ledelsen - som ikke fryktet riset og dermed sto på sitt i forhandlingene - stemte 51,9 prosent av britene den 23. juni 2016 for at Storbritannia skulle melde seg ut av EU.
De to årene etterpå har vært preget av to ting:
Endeløse forhandlinger, forvirring, fraksjonsvirksomhet og kjekling om hva dette egentlig skal bety, altså; hva gjør Storbritannia og EU etter utmeldingen? Der kommer det nærmest daglig nye forslag, konflikter, forhandlingsbrudd og regjeringsutskiftninger. Cameron trakk seg etter valg-«nederlaget», og Theresa May tok over som statsminister. 29. mars 2017 varslet hun EU formelt om utmeldingen, som har en to års frist. 29. mars 2019 skal altså alt være klart. Det er det mildt sagt ikke ennå.
Brexit = Trump?
I tillegg til å delta i denne mer praktisk rettede debatten, har de samme forsmådde politikerne, akademikerne og mediene gjort mer eller mindre velmente forsøk på forstå hvordan det kunne gå så galt. Hvordan i all verden kunne britene være så ... (fyll inn et passende skjellsord her)... at de stemte for å melde seg ut av EU?
Den mest utbredte versjonen er at Brexit i beste fall er et villfarent signal fra folkedypet om at det er misfornøyd med ledelsen. Denne misnøyen har så blitt næret av demagoger og rasister. Den tette forbindelsen mellom Brexit og UKIP, og de fremmedfiendtlige pro-Brexit-oppslagene i de mest markskrikerske høyreavisene som Daily Mail og The Sun, har ført til at resultatet tolkes som en del av den nye høyrepopulismen. Brexit = UKIP = Donald Trump. Mange har bedt om en ny avstemning, så man kan få et riktig resultat, nå som folk har fått «summet seg».
Men bare 3,9 millioner briter stemte på UKIP i det siste parlamentsvalget før Brexit, mens 17,4 millioner stemte for Brexit. Så det kan ikke være bare det.
Tallene for avstemningen viser også klare forskjeller mellom by (bli i EU: Remain) og land (forlate EU: Leave). Men heller ikke der er det helt entydig. I én britisk storby var det flertall for utmelding, og det er ingen høyreby: Det er en by der alle seks valgte parlamentsmedlemmer er fra Labour, der 53 av 84 bystyremedlemmer er Labour, og de Konservative ikke har en eneste bystyrerepresentant.
Vi har derfor dratt til Sheffield, den gamle stålbyen som i sin tid ble kalt «Sør-Yorkshire Sosialistiske Republikk», for å høre hvorfor folk stemte ja til Brexit der.
Ja, tja og nei
- Klasseskillene i Sheffield har økt enormt de siste 40 årene, som i resten av Storbritannia, sier Bob Jeffery.
- Og Brexit-tallene kan leses på mange måter. Det er gjort mye ut av at det var mange eldre, hvite middelklassefolk som stemte for Leave. Men hvis man deler inn klasser, ser man at de to nederste klassene også hadde et klart Brexit-flertall.
Jeffery er leder for TUC Sheffield, eller LO i Sheffield. Han er også lektor i sosiologi ved Sheffield Hallam-universitetet, og representerer UCU, forbundet for universitetsansatte. Vi er i et seminarrom på Hallam, dit Jeffery også har invitert Sam Morecroft, som er tillitsvalgt ved byens andre universitet (Universitetet i Sheffield), og Martin Mayer, TUC Sheffields sekretær og mangeårig tillitsvalgt i det store forbundet Unite. Det har han gjort for å gi oss et sammensatt bilde av britisk fagbevegelses syn på EU. TUC sentralt, og de store forbundene, gikk sterkt og høylytt ut og advarte mot å stemme for Brexit - i likhet med ledelsen i alle de tre største politiske partiene. Da
33.577.342 avga stemme ved folkeavstemningen. Det var 72 prosent oppmøte. 51,89 prosent stemte for å melde seg ut av EU, 48,11 prosent stemte for å bli.
Regionalt: Av Storbritannias 12 regioner var det bare tre som hadde flertall for å bli i EU. Det var Stor-London (59,93 prosent), Nord-lrland (55,78 prosent) og Skottland (62 prosent). Det største flertallet for utmelding var i West Midlands, med 59,26 prosent. l Yorkshire and the Humber (som regionen heter) stemte 57,71 prosent for utmelding.
By og land: l Storbritannias 30 største byer stemte 55,2 prosent for å bli i EU, mens 44,8 stemte for å melde seg ut. l resten av landet var tallene 54,4 prosent for utmelding og 46,6 prosent for å bli.
Kjønn og alder: Her fins det ingen offisielle tall siden avstemningen var hemmelig. Men alle meningsmålingene viser samme tendens: De unge stemte i langt større grad for EU enn hva eldre gjorde. Derimot var valgdeltakelsen blant de yngre betydelig
lavere enn blant eldre. Blant kvinner var det et knapt flertall for å bli, mens det var flertall for utmelding blant menn.
Magasinet var på studietur i London like etter folkeavstemningen i 2016, besøkte vi blant annet TUC, en Labour-tenketank og flere Labour-politikere, som skulle prøve å gi svar på spørsmålet «hvorfor stemte britene for Brexit?». Det hadde de litt ymse svar på, blant annet at «folk føler de ikke blir lyttet til» - noe som jo er litt ironisk i og med at vi ikke på noen av møtene verken traff, eller hørte på, noen som faktisk hadde stemt for Brexit.
Vi har derfor spurt om Bob kan skaffe noen. Så han har innkalt Leave-stemmer Sam Morecroft.
Martin Mayer,
Les opprinnelig artikkel- Men det har jo ikke noe med utlendingene å gjøre!? Det er de
j***a Konservative som har kutta i helsebudsjettet. Og hva skal skje med arbeidsmiljø og sikkerhet og sånt her uten EU? De er jo bare de som lager ordentlige regler. Dette blir mye verre uten EU.
- Men det spiller vel ingen rolle det, hvis vi ikke har jobb? Og så kjøres jo lønningene rett i bånn med alle de billige østeuropeerne som kommer. Altså, jeg har ikke noe imot utlendinger, altså, men det er altfor mange av dem. Det er jo ingen kontroll. Vi bestemmer ikke noe selv lenger.
Og der havnet Magasinet midt i den britiske EU-debatten - to år på overtid. Vi er på den enorme kraftverkutbyggingen Multifuels 2, i Ferrybridge mellom Leeds og Sheffield i Yorkshire, og har stoppet ved et arbeidslag på tre mann for å spørre om deres forklaring på hvorfor britene, og blant dem svært mange fagorganiserte i Yorkshire, stemte for utmelding.
Da var det i gang. To av tre har stemt for utmelding, eller «Brexit», tredjemann stemte imot. Og spørsmålene de krangler om er de samme som hele Storbritannia har kranglet om: Innvandring og arbeidsmarked, lønn og offentlige tjenester, internasjonalt samarbeid og selvråderett.
Og det krangler de om fortsatt.
Camerons høye spill
Da statsminister David Cameron utlyste at det skulle bli folkeavstemning om Storbritannias EU-medlemskap i juni 2016, tok han det for gitt at det ville bli flertall for å bli. Avstemningen skulle være et ris bak speilet i forhandlinger med EU om å gi Storbritannia større selvstendighet i å utforme blant annet egne innvandringsregler. Både Camerons Konservative og Labour-opposisjonen mistet velgere til det EU-fiendtlige UKIP, eller UK Independence Party, og slik skulle Cameron få dem tilbake og øke oppslutningen om både regjeringen og EU.
Det var et høyt spill, og Cameron tapte. Til sjokk og avsky for ham og resten av den politiske eliten, akademia, de liberale mediene, og ikke minst EU-ledelsen - som ikke fryktet riset og dermed sto på sitt i forhandlingene - stemte 51,9 prosent av britene den 23. juni 2016 for at Storbritannia skulle melde seg ut av EU.
De to årene etterpå har vært preget av to ting:
Endeløse forhandlinger, forvirring, fraksjonsvirksomhet og kjekling om hva dette egentlig skal bety, altså; hva gjør Storbritannia og EU etter utmeldingen? Der kommer det nærmest daglig nye forslag, konflikter, forhandlingsbrudd og regjeringsutskiftninger. Cameron trakk seg etter valg-«nederlaget», og Theresa May tok over som statsminister. 29. mars 2017 varslet hun EU formelt om utmeldingen, som har en to års frist. 29. mars 2019 skal altså alt være klart. Det er det mildt sagt ikke ennå.
Brexit = Trump?
I tillegg til å delta i denne mer praktisk rettede debatten, har de samme forsmådde politikerne, akademikerne og mediene gjort mer eller mindre velmente forsøk på forstå hvordan det kunne gå så galt. Hvordan i all verden kunne britene være så ... (fyll inn et passende skjellsord her)... at de stemte for å melde seg ut av EU?
Den mest utbredte versjonen er at Brexit i beste fall er et villfarent signal fra folkedypet om at det er misfornøyd med ledelsen. Denne misnøyen har så blitt næret av demagoger og rasister. Den tette forbindelsen mellom Brexit og UKIP, og de fremmedfiendtlige pro-Brexit-oppslagene i de mest markskrikerske høyreavisene som Daily Mail og The Sun, har ført til at resultatet tolkes som en del av den nye høyrepopulismen. Brexit = UKIP = Donald Trump. Mange har bedt om en ny avstemning, så man kan få et riktig resultat, nå som folk har fått «summet seg».
Men bare 3,9 millioner briter stemte på UKIP i det siste parlamentsvalget før Brexit, mens 17,4 millioner stemte for Brexit. Så det kan ikke være bare det.
Tallene for avstemningen viser også klare forskjeller mellom by (bli i EU: Remain) og land (forlate EU: Leave). Men heller ikke der er det helt entydig. I én britisk storby var det flertall for utmelding, og det er ingen høyreby: Det er en by der alle seks valgte parlamentsmedlemmer er fra Labour, der 53 av 84 bystyremedlemmer er Labour, og de Konservative ikke har en eneste bystyrerepresentant.
Vi har derfor dratt til Sheffield, den gamle stålbyen som i sin tid ble kalt «Sør-Yorkshire Sosialistiske Republikk», for å høre hvorfor folk stemte ja til Brexit der.
Ja, tja og nei
- Klasseskillene i Sheffield har økt enormt de siste 40 årene, som i resten av Storbritannia, sier Bob Jeffery.
- Og Brexit-tallene kan leses på mange måter. Det er gjort mye ut av at det var mange eldre, hvite middelklassefolk som stemte for Leave. Men hvis man deler inn klasser, ser man at de to nederste klassene også hadde et klart Brexit-flertall.
Jeffery er leder for TUC Sheffield, eller LO i Sheffield. Han er også lektor i sosiologi ved Sheffield Hallam-universitetet, og representerer UCU, forbundet for universitetsansatte. Vi er i et seminarrom på Hallam, dit Jeffery også har invitert Sam Morecroft, som er tillitsvalgt ved byens andre universitet (Universitetet i Sheffield), og Martin Mayer, TUC Sheffields sekretær og mangeårig tillitsvalgt i det store forbundet Unite. Det har han gjort for å gi oss et sammensatt bilde av britisk fagbevegelses syn på EU. TUC sentralt, og de store forbundene, gikk sterkt og høylytt ut og advarte mot å stemme for Brexit - i likhet med ledelsen i alle de tre største politiske partiene. Da
33.577.342 avga stemme ved folkeavstemningen. Det var 72 prosent oppmøte. 51,89 prosent stemte for å melde seg ut av EU, 48,11 prosent stemte for å bli.
Regionalt: Av Storbritannias 12 regioner var det bare tre som hadde flertall for å bli i EU. Det var Stor-London (59,93 prosent), Nord-lrland (55,78 prosent) og Skottland (62 prosent). Det største flertallet for utmelding var i West Midlands, med 59,26 prosent. l Yorkshire and the Humber (som regionen heter) stemte 57,71 prosent for utmelding.
By og land: l Storbritannias 30 største byer stemte 55,2 prosent for å bli i EU, mens 44,8 stemte for å melde seg ut. l resten av landet var tallene 54,4 prosent for utmelding og 46,6 prosent for å bli.
Kjønn og alder: Her fins det ingen offisielle tall siden avstemningen var hemmelig. Men alle meningsmålingene viser samme tendens: De unge stemte i langt større grad for EU enn hva eldre gjorde. Derimot var valgdeltakelsen blant de yngre betydelig
lavere enn blant eldre. Blant kvinner var det et knapt flertall for å bli, mens det var flertall for utmelding blant menn.
Magasinet var på studietur i London like etter folkeavstemningen i 2016, besøkte vi blant annet TUC, en Labour-tenketank og flere Labour-politikere, som skulle prøve å gi svar på spørsmålet «hvorfor stemte britene for Brexit?». Det hadde de litt ymse svar på, blant annet at «folk føler de ikke blir lyttet til» - noe som jo er litt ironisk i og med at vi ikke på noen av møtene verken traff, eller hørte på, noen som faktisk hadde stemt for Brexit.
Vi har derfor spurt om Bob kan skaffe noen. Så han har innkalt Leave-stemmer Sam Morecroft.
Martin Mayer,
