En lokal mann i 50-årene gir oss strenge, men vennlige instrukser, først på japansk, etterfulgt av engelsk oversettelse. Vi har levert inn kølappene våre og i en gruppe på åtte personer blir vi omstendelig geleidet inn gjennom åpningen i en høy, svart bygning. Vi blir bedt om å berøre veggen på innsiden med venstrehånden, og følge de tverrstilte veggene innover. På rekke og rad går vi nølende steg, det blir mørkere og mørkere, anført av vår egen hånd og guiden som fortsetter:
-Please find the bench with your hand and sit down.
Det er ikke lengre bare mørkt, det er beksvart.
-Move over!
Vi jumper oss i blinde innover en benk og han ber oss vente stille i noen minutter. Vente og se. Etter noen minutter blir to svake lys synlig til venstre foran oss. Etter hvert, to nye lysflater som danner en oval sirkel høyere oppe, til høyre en lysflate i nyanser av rosa. Stille betrakter vi lysene. Det beveger seg, nesten som nordlyset, bare i en svak og lys farge. Så kommer guidens stemme fra mørket:
-Lyset dere ser, har vært her hele tiden. Det er her hver dag, hele døgnet, hele året.
Minamidera inngår i prosjektet «Art House» på Setouchi-triennalen. Forlatte hus, verksteder og hellige steder har blitt transformert til kunstinstallasjoner og lokaler for samtidskunst. Lyset øynene våre etter hvert sakte kunne visualisere, er et verk av den amerikanske kunstneren James Turrell, og bygningen som huser verket er signert den japanske arkitekten Tadao Ando. Den sorte trefasaden utført i yakasugi, karbonisert tre, er en velbrukt trekonserveringsmetode i Japan, så vel som her på øya Naoshima.
Det er morsomt å se på ansiktene som kommer ut i dagslyset fra Minamidera. Det er som om de uttrykker at de har oppdaget noe nytt, spennende og litt morsomt og kanskje litt hemmelig. Det kunstverket Turrell f
