De er mor og datter, Anne og Sofina (12), og leken er alvor. Blant barnefamiliene som herjer i skogkanten bak Sørlandet sykehus i Kristiansand, er også tre terapeuter som skal hjem og skrive pasientjournal når dagen er over. De tilhører Friluftsteamet, en gjeng ved Sørlandets sykehus' Avdeling for barn og unges psykiske helse (Abup) som så ofte de kan bytter ut hvitmalte terapirom og Kleenex på bordet, med lyng og mose og sprakende bålflammer.
Ikke bare er gjengen i Kristiansand for tiden selve episenteret innen utendørsterapi i Norge. Nå i juni er de det også internasjonalt ved å arrangere den 9. internasjonale konferansen innen det som på engelsk kalles adventure therapy, eller outdoor therapies. Feltet spirer og gror over hele verden, og nå også i Norge. Sett med internasjonale øyne er Norge spesielt, ikke bare på grunn av naturrikdommen vår og friluftslivet, men fordi utviklingen skjer innenfor det offentlige helsevesenet, fra bakkenivå. Utendørsterapi er ikke en del av noen formell praksis og det finnes heller ikke en mal som sier hva utendørsterapi skal inneholde, annet enn det åpenbare, at terapien skjer utendørs, i naturomgivelser.
Barnefamiliene som er samlet i skogkanten i Kristiansand har alle søkt hjelp for atferdsvansker.
Hjemme hos Sofina på tolv år er det bare henne og moren. Og moren er alt.
- Hun kaller meg en superhelt-mor, sier mamma Anne. - «Du skulle hatt en kappe du, mamma», sier hun. Hun har vanskeligheter med å være atskilt fra meg, hun vil at jeg skal være med på alt, forteller moren på telefon kvelden før samlingen.
Det er også moren som får sinneutbruddene rettet mot seg. Den voldsomme frustrasjonen. De stygge ordene og tingene som slenges rundt av noe så lite som en kommentar om at leksene må gjøres.
- Jeg vil jo veldig gjerne hjelpe, men jeg skjønner ikke alltid hvorfor hun blir sint. Reaksjonen blir så mye sterkere enn det situasjonen krever, sier Anne.
Historien til Sofina handler om svikt i nær familie og ekstrem fysisk og psykisk mobbing fra medelever. Hun sliter med tillit til andre barn og voksne, og har mye frykt, også for trær, og det er selvfølgelig en utfordring når friluftsliv er en del av terapi-metoden.
- De er så høye, jeg er på en måte redd for at de skal velte over meg, sier Sofina.
- På første samling gikk vi inn i et skogsområde, forteller moren. - Vibeke som leder gruppa, gikk hele tiden sammen med oss og støttet Sofina. Hun var skeptisk i starten og tødde mer opp da vi kom fram til rasteplassen. En av guttene spurte om hun ville være med å leke. Det var veldig stas at det var en gutt som spurte, og hun ble med. Hun klarte å ha det bra uten meg, det var veldig godt å oppleve, sier Anne.
Før forsker Carina Ribe Fernee slenger seg med i leken i skogkanten i Kristiansand, forklarer hun selve hovedpoenget med utendørsterapi, i hvert fall sett med norske øyne. I naturen skjer naturlige prosesser naturlig. Sagt annerledes, tradisjonell terapi innendørs er ofte intens og statisk.
- Ute blir det mer naturlig å gå inn og ut av samtalene, spesielt i en gruppe, sier Ribe Fernee. - Mye av det terapeutiske arbeidet vi ønsker skal skje, som at pasienten skal komme i kontakt med seg selv og andre, kommer da mer av seg selv.
Å oppnå mestring i et ordinært sykehusmiljø er ikke like enkelt som i naturen.
- Ute får vi også mulighet til å se deltagernes ressurser, og spille videre på dem, noe som ofte ikke kommer så godt fram i
