Fagpressenytt

I seilskutetiden var det et race om å få levert varene først. på 1860-tallet varn det kappseilas fra Kina til London med stadig raskere klippere. «Cutty Shark» hadde døgnetapper på over 300 nautiske mil på gode dager, men ruten gikk gjennom to stillebelter. Skipene klarte å levere varene på under 100 døgn, men i 1869 var det slutt. Da åpnet Suez-kanalen. Kanalen kuttet distansen med 3 300 nm, og dampskipene klarte å frakte gods fra Kina på bare 61 døgn.

Motstanden mot å konvertere fra seil til motor var stor i miljøet. Etter hvert syntes norske sjøfolk det var OK med motor over lange strekk, men foretrakk å sette seil inn i havn. Mannskapet visste hvordan seilene skulle utnyttes for å manøvrere effektivt. Å bakke fokka er et effektiv alternativ til baugpropell.

Giovanni Soldini seilte i fjor fra Hong Kong til London på 36 døgn, raskere enn handelsskipene med snarvei via Suez-kanalen. Soldini brukte en trimaran på 70 fot, og seilte den lange omveien rundt Afrika.

Se til Frankrike

I dag kan sjøfolk ingen ting om seiling, og heller ikke bransjen. Det som gjorde at motor slo seil var kortere leveringstid, og redusert behov for mannskap. Bransjen vet ikke at en franskmann med navn Francois Gabart har seilt rundt jorda på 42 døgn alene. Mye av teknologien som er brukt i «Macif» kan overføres til handelsfartøy. Seil betyr ikke lengre et økt behov for mannskap. Det vet franskmennene. I Bretagne jobber store deler av m