Arkitektur N
24.09.2021
Tidligere ble veiene våre definert av naturen. Men med utbedringene av E6 de siste årene har naturen gått fra å være et premiss for utforming til å bli en opsjon vi kan trekke aktivt inn i planleggingen - eller velge å se bort fra.
Fra år til annet setter jeg meg i bilen og kjører nordover. Slik har det vært hele livet. Skiltene har alltid vist tresifrede kilometerangivelser. Antall timer har alltid vært tosifret. Og alltid har vi ventet på at en ny vei skulle åpne og gi oss en enklere og raskere reise frem til målet.
Med denne innstillingen bød forsommerens reise langs E6 gjennom indre Helgeland forbi Mosjøen og Mo på mange hyggelige overraskelser. Mil etter mil med svart asfalt og knallgul midtstripe stod til bilistenes disposisjon. Flaskehalser var fjernet, uoversiktlige veistrekninger rettet ut og forbikjøringsmulighetene fremstod nærmest som ubegrensede.
Og når reisen legges til slutten av mai, nytes veien nærmest alene. Øyet får vandre fritt mellom asfaltkanten, nære dalsider og fjell mange mil unna. For det er jo dette en ny vei unektelig bidrar til: et nytt landskap åpnes.
Samtidig som et gammelt landskap lukkes.
Vi har sett det i mange år nå: E6 ved Mjøsa åpnet hele det store fjordrommet opp for de veifarende. Samtidig ble de mange småplassene og sideelvene fjernet fra utsikten gjennom frontruten. E6 nord og sør for Vinstra åpnet det store dalrommet for sjåfør og passasjerer. Men også her forsvant gårdstun, lokalsentrum og landformens variasjoner som vi så fra den gamle hovedveien. Og ved Soknedal sør i Trøndelag skimter vi så vidt det lille tettstedet som vi tidligere ble sluset gjennom før den nyanlagte tunnelen definitivt fjernet Sokna og det trange juvet fra bilistenes synsfelt.
Et av de siste tilfangene til denne vekslingen mellom åpningen og lukkingen av landskap, finner vi altså sør i Nordland. Der vi tidligere fulgte vassdraget fra Majavatn trofast nedover i det småkupperte terrenget mot Trofors, foldes nå hele det brede dalføret ut for våre blikk. Kurvene er få og slake, bakkene lange og regelmessige. Borte er de små jordlappene, krappe svingene og uventede veikryssene som vi gjennom mange år har blitt godt kjent med.
Eller: Borte er de ikke. Vi finner dem fortsatt på kartet. Men de lokale har fått disse landskapene fo
Gå til medietMed denne innstillingen bød forsommerens reise langs E6 gjennom indre Helgeland forbi Mosjøen og Mo på mange hyggelige overraskelser. Mil etter mil med svart asfalt og knallgul midtstripe stod til bilistenes disposisjon. Flaskehalser var fjernet, uoversiktlige veistrekninger rettet ut og forbikjøringsmulighetene fremstod nærmest som ubegrensede.
Og når reisen legges til slutten av mai, nytes veien nærmest alene. Øyet får vandre fritt mellom asfaltkanten, nære dalsider og fjell mange mil unna. For det er jo dette en ny vei unektelig bidrar til: et nytt landskap åpnes.
Samtidig som et gammelt landskap lukkes.
Vi har sett det i mange år nå: E6 ved Mjøsa åpnet hele det store fjordrommet opp for de veifarende. Samtidig ble de mange småplassene og sideelvene fjernet fra utsikten gjennom frontruten. E6 nord og sør for Vinstra åpnet det store dalrommet for sjåfør og passasjerer. Men også her forsvant gårdstun, lokalsentrum og landformens variasjoner som vi så fra den gamle hovedveien. Og ved Soknedal sør i Trøndelag skimter vi så vidt det lille tettstedet som vi tidligere ble sluset gjennom før den nyanlagte tunnelen definitivt fjernet Sokna og det trange juvet fra bilistenes synsfelt.
Et av de siste tilfangene til denne vekslingen mellom åpningen og lukkingen av landskap, finner vi altså sør i Nordland. Der vi tidligere fulgte vassdraget fra Majavatn trofast nedover i det småkupperte terrenget mot Trofors, foldes nå hele det brede dalføret ut for våre blikk. Kurvene er få og slake, bakkene lange og regelmessige. Borte er de små jordlappene, krappe svingene og uventede veikryssene som vi gjennom mange år har blitt godt kjent med.
Eller: Borte er de ikke. Vi finner dem fortsatt på kartet. Men de lokale har fått disse landskapene fo
