Sykepleien
25.09.2017
De er dessverre ikke mange, men de finnes! De menneskene som lytter til deg, virkelig lytter til deg, skriver artikkelforfatteren.
Jeg møtte psykiatrien for første gang da jeg var 25 år.
Jeg hadde en sønn på fem måneder, småbruk, en fantastisk jobb - så gikk jeg på en skikkelig smell. Fødselsdepresjon, tiltakende selvmordstanker, insomnia og til slutt total utmattelse. I tre måneder ble jeg oppbevart på akuttposten. Ble forsøkt utskrevet tre ganger, forsøkt overført til døgnenhet tre ganger før de lyktes å få meg inn. Jeg ble misforstått - i bunn og grunn. «Du trenger bare å sove litt», fikk jeg høre. Men hva om man da ikke klarer å sove fordi flashbacks, tankekjør og kaos tvinger deg til å være våken?
DA BEHANDLEREN SLUTTET
Jeg kom omsider til døgnenheten og møtte noen helt fantastiske mennesker - for selv om man hører mange skrekkhistorier, hvor min ikke er et unntak - finnes de virkelig der ute. De er dessverre ikke mange, men de finnes! De menneskene som lytter til deg, virkelig lytter til deg, og ser deg for det mennesket du er. De ser mennesker som har det vanskelig - ikke vanskelige mennesker!
Behandleren jeg fikk var en av disse menneskene, og noen av sykepleierne var også i denne kategorien. Syv måneder hadde jeg denne behandleren, og i store deler av denne tiden var jeg i tydelig bedring. Jeg lærte mye om meg selv, om hvordan kroppen og hjernen fungerer. Jeg fikk lære at mine reaksjoner var legitime og forståelige. En lettelse jeg ikke kan beskrive! Jeg var ikke gal - det var en grunn til at jeg reagerte og ten
Gå til medietJeg hadde en sønn på fem måneder, småbruk, en fantastisk jobb - så gikk jeg på en skikkelig smell. Fødselsdepresjon, tiltakende selvmordstanker, insomnia og til slutt total utmattelse. I tre måneder ble jeg oppbevart på akuttposten. Ble forsøkt utskrevet tre ganger, forsøkt overført til døgnenhet tre ganger før de lyktes å få meg inn. Jeg ble misforstått - i bunn og grunn. «Du trenger bare å sove litt», fikk jeg høre. Men hva om man da ikke klarer å sove fordi flashbacks, tankekjør og kaos tvinger deg til å være våken?
DA BEHANDLEREN SLUTTET
Jeg kom omsider til døgnenheten og møtte noen helt fantastiske mennesker - for selv om man hører mange skrekkhistorier, hvor min ikke er et unntak - finnes de virkelig der ute. De er dessverre ikke mange, men de finnes! De menneskene som lytter til deg, virkelig lytter til deg, og ser deg for det mennesket du er. De ser mennesker som har det vanskelig - ikke vanskelige mennesker!
Behandleren jeg fikk var en av disse menneskene, og noen av sykepleierne var også i denne kategorien. Syv måneder hadde jeg denne behandleren, og i store deler av denne tiden var jeg i tydelig bedring. Jeg lærte mye om meg selv, om hvordan kroppen og hjernen fungerer. Jeg fikk lære at mine reaksjoner var legitime og forståelige. En lettelse jeg ikke kan beskrive! Jeg var ikke gal - det var en grunn til at jeg reagerte og ten
