Handikapnytt
19.04.2018
i lever i en tid der stadig mer av kommunikasjonen mellom oss mennesker foregår med skjerm og tastatur.
Næringsliv, organisasjoner og offentlig virksomhet ser store effektivitetsgevinster i digitalisering. Banker, forsikringsselskaper og flyselskaper legger opp til mest mulig selvbetjening på nett. Det samme gjør staten og kommunene.
Nav er i ferd med å digitalisere i alle kanaler. Velferdsstatens viktigste etat ser helst at du gjør mest mulig av jobben selv - på nett. På den måten sparer du de offentlige budsjettene for store summer som ellers ville gått til tidkrevende møter og telefonsamtaler.
Vi skal ikke tilbake til de gamle trygdekontorene med stempelputer, blåpapir og uendelige rekker av stålgrå arkivskap. Men samtidig må vi huske at noen risikerer å tape på den digitale omstillingen. I denne utgaven av Handikapnytt kan du lese at ganske mange mennesker i dette samfunnet ikke behersker verktøyene og språket som skal til for å få skjermen til å lystre. Det kan handle om alder, om interesse, om kognitive eller språklige forutsetninger. Eller det kan handle om at du ikke har råd til å kjøpe utstyret som skal til for å delta.
Det kan også handle om manglende tilgjengelighet. Jeg tar nærmest for gitt at Nav er i stand til å skape nettløsninger som tilfredsstiller lovens krav til universell utforming, og vel så det. Men fortsatt er det også slik at den digitale verdenen setter opp funksjonshemmende barrierer som stenger mennesker ute. Digitale fortauskanter, om du vil.
Uanse
Gå til medietNav er i ferd med å digitalisere i alle kanaler. Velferdsstatens viktigste etat ser helst at du gjør mest mulig av jobben selv - på nett. På den måten sparer du de offentlige budsjettene for store summer som ellers ville gått til tidkrevende møter og telefonsamtaler.
Vi skal ikke tilbake til de gamle trygdekontorene med stempelputer, blåpapir og uendelige rekker av stålgrå arkivskap. Men samtidig må vi huske at noen risikerer å tape på den digitale omstillingen. I denne utgaven av Handikapnytt kan du lese at ganske mange mennesker i dette samfunnet ikke behersker verktøyene og språket som skal til for å få skjermen til å lystre. Det kan handle om alder, om interesse, om kognitive eller språklige forutsetninger. Eller det kan handle om at du ikke har råd til å kjøpe utstyret som skal til for å delta.
Det kan også handle om manglende tilgjengelighet. Jeg tar nærmest for gitt at Nav er i stand til å skape nettløsninger som tilfredsstiller lovens krav til universell utforming, og vel så det. Men fortsatt er det også slik at den digitale verdenen setter opp funksjonshemmende barrierer som stenger mennesker ute. Digitale fortauskanter, om du vil.
Uanse
