Fagpressenytt

Det viktigste temaet i denne boka er hvorfor Sogn og Fjordane presterer bedre på nasjonale prøver enn mange forventet, og hvordan sammenligning med tre andre fylker kan kaste lys over dette. Norge kan smykke seg med at skolesystemet skaper testresultater med små forskjeller mellom skoler, kommuner og regioner. Boka viser hvorfor det er interessant å få vite mer om ett fylke som likevel ligger bedre an enn forventet.

Et observert misforhold Innledningen og de 13 påfølgende kapitler maler opp et stort lerret. Jon P. Knudsen kaller tilstanden i Sogn og Fjordane et «observert misforhold», underforstått at man forventer at dårlig økonomisk utvikling også skaper skrale levekår og dårlig undervisning. I Oslo og Akershus er folkehelseindikatorene dårligere, men den økonomiske utviklingen er langt bedre. Knudsen tegner opp et bilde av at Sogn og Fjordanes gode skoleresultater kommer som et resultat av at utdanning verdsettes som institusjon og at foreldre og lokalsamfunn ser på den dannelse barna får som verdifull for bygd og region, i tillegg til at den gir barna gode framtidsutsikter. I hovedstadsområdet derimot, er det slik at skolen ses på som kanalen for sosial mobilitet og instrumentell sikring av framtidig karrière, uten at skolen verdsettes som det han kaller et «institusjonelt uttrykk». Sogn og Fjordane preges av høy andel bosetting på gårder, mange små skoler, at barn hører til i storfamilier, at likhet og toleranse er holdt høyt i hevd som verdier, sammen med nøysomhet, plikt og lydighet overfor autoriteter. Ikke minst læreren nyter en sosial og kulturell posisjon som lærere i hovedstadsområdet må se langt etter. Det viktigste bidraget er at han knytter hovedstadens skoleutviklingsprosjekt til «liberalistisk kapitalisme», mens Sogn og Fjordane bindes sammen med «koordinert samfunnsøkonomisk markedskapitalisme», altså Milton Friedman mot John M. Keynes, for å si det enkelt.

Historikeren Gunnar Ytri utdyper og konkret