Fagpressenytt

D a jeg begynte å bruke begrepet «museumspraktiker» i forbindelse med et forskningsprosjekt for omkring åtte år siden, fant jeg ikke denne betegnelsen noe sted i bruk på norsk. I Tyskland derimot er det mye brukt om en museumsprofesjonell. Jeg elsker dette begrepet, og har brukt det siden. I et intervju for Norsk museumstidsskrift for noen år siden ble jeg spurt om hva jeg legger i det. Jeg svarte at en museumspraktiker er en som utøver en museal disiplin, og at jeg bruker begrepet bevisst for å rette oppmerksomhet mot det unike museumsspesifikke og praksisnære ved det faglige arbeidet som gjøres inne i museet. Museumspraktikeren er altså en samlebetegnelse for praktikerne i museet som utvikler museumsfaglig innhold (som for eksempel samlingskuratoren og formidlingskuratoren).

Skal formidlere forske? Ja!
Jeg har i mine kronikker og bokbidrag de siste årene særlig fokusert på formidleren blant museumspraktikerne. Jeg er selv formidler og har gjennom et langt løp i museet erfart hvordan formidleren har lidd under mangel på faglig rammeverk, respekt og handlingsrom og forskningsmuligheter. Jeg har også fått en del kjeft for mine innlegg: «Må formidleren forske, da? Skal liksom formidlerne gjøre alt?» Ja, selvfølgelig skal formidleren som en viktig innholdsleverandør i museet forske og reflektere - hvordan ellers skal vi kunne jobbe kunnskapsbasert og utvikle oss og dele vår kunnskap? De siste årene har det skjedd en endring både internasjonalt og nasjonalt: Det formidlingsfaglige har fått økt oppmerksomhet og handlingsrom, men dette har dessverre også bidratt til å intensivere en historisk konflikt mellom museets ulike kuratorer (samlings- og formidlingskuratorer). Konflikten er ødeleggende for de viktige kreative tverrfaglige prosessene i museet. Dette er synd: Ikke bare fordi publikum blir den lidende part, men også fordi det er langt mer som forbinder de to museumsdisipli