For mange barn kan det å begynne i barnehage være fremmed og skremmende. De møter en helt ny verden, og må kjempe om å posisjonere seg i et fellesskap av både voksne og barn. Men hva med de barna som attpåtil møter et helt nytt språk, mennesker som ikke forstår morsmålet, og dermed får vanskeligheter med å bli en del av fellesskapet og leken?
Gjennom praksisopphold i ulike barnehager i Vestfold har jeg sett mange gode språkpraksiser, men svært lite synlig bruk eller oppfordring til bruk av flerspråklige barns morsmål.
Benytt eksperthjelp!
Det ser ut til at det blir større og større språklig mangfold i barnehagene. I 2003 hadde 50 prosent av alle minoritetsspråklige barn barnehageplass. I 2015 hadde tallene vokst til cirka 74 prosent (Statistisk sentralbyrå, 2016) En slik vekst fører til at de aller fleste barnehageansatte vil møte barn med annet morsmål enn norsk i sin barnegruppe. Som barnehageansatt kan en velge mellom å se på denne utviklingen med problembriller eller ressursbriller.
De fleste pedagogene jeg har vært i kontakt med gjennom min tid som student har uttrykt at de synes det er vanskelig å forholde seg til barns morsmål. Ikke minst å inkludere det i barnehagehverdagen, da mange ikke har tilgang til tospråklige assistenter. Kun i én praksisbarnehage og en velkomstbarnehage for flyktninger formidlet personalet et syn på morsmål som noe overkommelig. Fellesnevneren deres var at de hadde tatt i bruk foreldrene som ressurspersoner. I velkomstbarnehagen hadde flere foreldre bidratt aktivt i barnehagens kjernetid: Gjennom regler hadde hele barnegruppen lært å telle til tre på ulike morsmål, og de hadde sunget enkle barnesanger og gjennomført bevegelsesaktiviteter. I tillegg hadde barnehagen en rekke barnebøker og eventyr på forskjellige språk som kunne lånes med hjem. Dette for å styrke de flerspråklige barnas forståelse for innholdet når boka eller eventyret senere ble presentert for dem i samlingsstunden på deres andrespråk. I praksisbarnehagen hadde de ved flere
