AddToAny

Misnøyens tidsalder

Misnøyens tidsalder
KOMMENTAR/LANGLESNING: Frykt, bitterhet, misnøye, kamp om sannheten og dragning mot det autoritære preger samtidens debatter. Dramatiske og radikale ideer vi lenge trodde var forgangne, har på ny fått vind i seilene.
Bård Larsen ser nærmere på frontene i kulturkrigen.

Med valget av den ytterliggående høyrepopulisten Jair Bolsonaro i Brasil, er nasjonen på to hundre millioner innbyggere innlemmet i en stadig voksende familie av autoritære stater. Verden fremstår mer delt og polarisert enn på svært lenge. Hva er det som skjer? Hvor går konfliktlinjene? Og er det virkelig synd på velgerne som strømmer til demagoger?

Vi lever i en tid preget av store endringer. På få år er verden blitt langt mindre oversiktlig.

Nasjonalstatene er blitt flerkulturelle. Globalisering og overnasjonalitet har flyttet makt, penger og avgjørelser lenger vekk fra nasjonalstatene. Samtidig er ikke Vesten lenger så dominerende på verdensarenaen som vi var. Vestens liberale demokratier utfordres av stormakter som Kina og Russland.

Det tradisjonelle klassesystemet gir ikke lenger samme mening, og tradisjonelle partier har derfor ikke lenger et like oversiktlig publikum som før.

Midt oppe i alle disse endringene har vi den digitale revolusjonen. Noen hevder at digitale plattformer er en viktig årsak til nye konflikter og problemer. At nye medier har en skyggeside som synliggjør og fyrer opp under konflikter og motsetninger på en måte verden aldri før har sett.

Kulturkrig

Andre forhold er vanskelige å få grep på. Historisk utvikling handler også om identitet og følelser hos de mennesker som gjennomlever den. Følelser og virkelighetsoppfatninger er som kjent ikke alltid rasjonelle, som i basert på kalde fakta.

Menneskers beveggrunner for politiske valg eller sympatier og antipatier, kan være dypt emosjonelle, preget av vår fascinerende, men også litt skremmende, evne til å tenke i fastlagte mønstre definert av den flokken vi tilhører - eller ønsker å tilhøre. Mennesker er kaotiske skapninger, men med et grunnleggende behov for tilhørighet og anerkjennelse, et behov for å høre til.

Mange av oss preges av «end of history»-syndromet. Vi ser for oss at institusjoner, sedvaner, lover, demokratisk moral og generell resistens mot det autoritære har etablert seg for all fremtid. Denne forestillingen etablerte seg hos mange etter kommunismens sammenbrudd, som de tolket som den liberale verdens endelige seier over diktatur og planøkonomi.

Men noe har åpenbart skjedd. Kulturkrig, bitterhet, kamp om sannheten og dragning mot det autoritære preger samtidens debatter. Dramatiske og radikale ideer som vi lenge trodde var forgangne, har fått vind i seilene. Der det er vilje til makt og mulighet til makt, vil makten benyttes, samme hvor ugrei den måtte være.

Plutselig sitter vi og diskuterer mulighetene for at demokratier kan gå i stykker. Noe av frykten skyldes digitale plattformer som slynger meninger ut i verdensveven i et halsbrekkende tempo. Og at vi har en tendens til å gjøre de som overdriver, rabulistene, til midtpunkt. Ikke minst når innvandringsdebatten vekker manges iboende flokkinstinkter.

Mennesker har alltid dømt i flokk: Når normer er blitt brutt, når guder er blitt spottet. Kanskje er fordømmelse og utestengelse en naturgitt del av menneskets sosiale instinkter? Man definerer flokken ved å være tydelige på hvem som ikke er del av den. Dessuten er det, på utrivelig vis, tilfredsstillende å snakke ned andre. Og i dag er utestengelsen og fordømmelsen bare er et tastetrykk unna. Vi behøver ikke å oppsøke gapestokken på torget, eller møte de vi dømmer ansikt til ansikt.

Offerkonkurransen

Vi ser dessuten konturene av en konkurranse om å være offer, av at krenkelse brukes som identitetsmarkør. Mens «de slemme» i offerfortellingene, ofte hele eller deler av majoritetsbefolkningen, slår tilbake og mener seg misforstått og idiotforklarte.

Twitter og Facebook er dessuten blitt billig moro for dagspressen og nettavisene. Misnøye og offerrolle gir klikk. Sånn sett er den digitale revolusjonen med på å blåse opp konflikter, og vi sitter igjen med inntrykk av at de mest outrerte meninger i sosiale medier er viktige.

Det er i det hele tatt en kjempeutfordring for de fleste å kunne skille mellom fakta og løgn, og mellom store saker og små saker. Er det noe den digitale verden ikke gir oss gratis, så er det måtehold. I den digitale virkeligheten må brukeren selv finne ut av hva som er fornuftige proporsjoner og hva som er representativt for ulike fenomener.

Frank Rossavik skrev for en tid tilbake en interessant kommentar i Aftenposten, om den tysk-syriske sosiologen Aladin El-Mafaalani. Hun mener det ikke er mer rasisme i Tyskland i dag enn før, men at opplevelsen av den er sterkere. Dette fordi dagens innvandrere forventer å bli behandlet som likeverdige. Det er i seg selv et tegn på bedre integrering, konstaterer hun:

«På sekstitallet følte kvinner seg mindre diskriminert enn i dag. Siden har følelsen av diskriminering vokst like raskt som den reelle diskrimineringen har sunket. Høyere deltagelse fører til høyere forventninger om likeverd. Forventningene skaper større følsomhet for forskjellsbehandling.»

Misnøyens tid

Slike overveielser er risikosport. Man kan lett falle i «la dem spise kake»-fella, hvor ingen har grunn til å uttrykke misnøye og alle burde kjenne sin plass og vise sin takknemlighet. Like fullt tror jeg de fleste vil være enige i at folk flest i Vesten i dag har det langt bedre i dag enn for noen tiår siden, være seg materielt, økonomisk, helsemessig eller sosialt. Også på områder som likestilling, minoriteters situasjon og generelle fordommer har vi beveget oss et godt stykke.

Sett i forhold til denne utviklingen i levekår og verdier, er mengden frustrasjon på ulike medieplattformer et besynderlig skue, både i et historisk og et globalt perspektiv. Vi lever i misnøyens tid.

Noe skyldes at vi har fått nye generasjoner som er sine rettigheter svært bevisst, og at de krever retten til selv å bestemme hvem de er. Men noe skyldes nok også at velstand skaper luksusproblemer. Følelsen av at ting ikke er som de skal, at noe er urettferdig, kan være både virkelig og sterkt, selv om tilværelsen egentlig er grei nok.

Jo bedre folk får det, desto høyere blir forventningene og hva samfunnet og staten kan gi, i form av lykke og en tilværelse fri fra frustrasjon og utenforskap. Uttrykk for utilfredshet og frustrasjon gir høye klikktall hos mediene og møter stor forståelse blant politikere, skoleverk og fagfolk.

Men hvis misnøye utvikler seg til en kakofoni av elendighet, kan det underminere tilliten i samfunnet og skape unødig konflikt. Små uenigheter blir ofte undervurdert som kilde til eskalerende konflikt.

Selv om El-Mafaalanis hovedfokus er innvandrere, er hypotesen hans overførbar på andre deler av samfunnet. Vi finner fenomenet i ungdomskulturene, men også i hele spekteret av identitetspolitikk, ikke minst blant høyrepopulismens støttespillere. Det er paradoksalt at i en del av verden der en rivende teknologisk utvikling har gjort at så mange har det bedre enn noensinne, lever gårsdagens ideer, fordommer og løsninger i beste velgående.

Kan det være noe i ideen om at folk som har det bra har en tendens til å klage mer enn de som ikke har det bra? At folk kan foreta merkelige valg, eller til og med oppføre seg som gale, uten å ha en rimelig grunn? Kan en av velferdssamfunnets konsekvenser være at lista for å føle mismot er lavere enn den noen gang har vært? Kan dette mismotet ha fått et viralt omfang gjennom sosiale medier og gjennom en kultur som fokuserer mer på rettigheter enn plikter, me

Les mer

Flere saker fra Fri tanke

HVORDAN TA OPP NOE VANSKELIG?
Fri tanke 14.02.2024
Når verden brenner og barn blir drept, er det vanskelig å føle nok omtanke for alle som trenger det. Hvordan klare å holde fast på denne mest menneskelige egenskapen?
Fri tanke 14.02.2024
- Hvis de bestemmer seg for å gjøre en demon ut av deg så greier de det, sier humanisten Gáspár Békés. Til slutt måtte han flytte utenlands.
Fri tanke 14.02.2024
Den som utforsker kvinnehelse generelt - og kvinners menopause spesielt - kommer fort til følgende konklusjon:
Fri tanke 14.02.2024
Det mest overraskende du kan si på internett er antagelig ikke «fitte» eller «idiot», men «jeg håper det går bra med deg?».
Fri tanke 14.02.2024

Nyhetsbrev

Lag ditt eget nyhetsbrev:

magazines-image

Mer om mediene i Fagpressen

advokatbladet agenda-316 allergi-i-praksis appell arbeidsmanden arkitektnytt arkitektur-n astmaallergi automatisering baker-og-konditor barnehageno batmagasinet bedre-skole bioingenioren bistandsaktuelt blikkenslageren bobilverden bok-og-bibliotek bondebladet buskap byggfakta dagligvarehandelen demens-alderspsykiatri den-norske-tannlegeforenings-tidende diabetes diabetesforum din-horsel energiteknikk fagbladet farmasiliv finansfokus fjell-og-vidde fontene fontene-forskning forskerforum forskningno forskningsetikk forste-steg fotterapeuten fri-tanke frifagbevegelse fysioterapeuten gravplassen handikapnytt helsefagarbeideren hk-nytt hold-pusten HRRnett hus-bolig i-skolen jakt-fiske journalisten juristkontakt khrono kilden-kjonnsforskningno kjokkenskriveren kjottbransjen kommunal-rapport Kontekst lo-aktuelt lo-finans lo-ingenior magasinet-for-fagorganiserte magma medier24 museumsnytt natur-miljo nbs-nytt nettverk nff-magasinet njf-magasinet nnn-arbeideren norsk-landbruk norsk-skogbruk ntl-magasinet optikeren parat parat-stat politiforum posthornet psykisk-helse religionerno ren-mat samferdsel seilmagasinet seniorpolitikkno sikkerhet skog skolelederen sykepleien synkron tannhelsesekreteren Tidsskrift for Norsk psykologforening traktor transit-magasin transportarbeideren uniforum universitetsavisa utdanning vare-veger vvs-aktuelt