Per Jørgen Langø Kristiansen
Stipendiat UiT Norges Arktiske Universitet
I lys av Sivilombudsmannens foreløpige besøksrapport om forholdene ved UNN Åsgård er det grunn til å kontemplere over nettopp miljøet i det psykiske helsevern generelt. Jeg vil understreke at mine refleksjoner er av generell art og ikke en kritikk rettet mot UNN.
Det er vanlig å hevde at det drives miljøterapi ved psykiatriske sykehusavdelinger i hele Norden (Øyen, Bjelland, Skorpen, & Anderssen, 2009). Da jeg i 2003 startet å jobbe innenfor det psykiske helsevern så fikk jeg klar beskjed: på denne avdelingen jobber vi miljøterapeutisk. Som sykepleier, med bakgrunn i eldreomsorgen, var dette et nytt begrep for meg. Pleieren som viste meg rundt, første dagen, fortalte at terapien begynte å virke med en gang pasienten satte foten over dørstokken. Behovet for omsorg blant pasientene var åpenbart, men fokuset ble lagt på miljøets helbredende kraft. Litt ironisk spurte jeg en gang om ikke vi som jobbet i miljøet kunne få bivirkninger av all denne terapien som svevde rundt. Slike sp�
