Arkitektur N
11.09.2018
Årets relativt jordnære arkitekturbiennale i Venezia har gitt rom til to gode, norske prosjekter av Rintala Eggertsson og Jensen og Skodvin. Men kuratorene stoler for mye på selve arkitekturen og for lite på utstillingens muligheter til å forsterke og forklare prosjektene.
For å karikere, kunne man si at det er to leire blant arkitekter når det gjelder å forholde seg til Veneziabiennalen (og for så vidt arkitekturutstillinger generelt). Man har de som mener at arkitekturutstillinger er en egen disiplin, der det må være samspill mellom et interessant konsept og utstilte prosjekter, gjerne med en viss teoretisk tyngde og en eksperimentell tilnærming til utstillings
mediet - tegning og modell er sjelden nok i seg selv.
Argumentet og utstillingsmediet blir viktigere enn det utstilte enkeltprosjektet.
Så har man dem som synes utstillingen i seg selv er relativt uinteressant som sjanger, især hvis den blir for teoretisk eller har «for lite arkitektur». For disse
finnes det en arkitektonisk essens i gode prosjekter
som uansett skinner gjennom og dermed like gjerne kan formidles gjennom klassiske formidlingsformer. Prosjektet trumfer mediet.
Den første gruppen reiser gjerne rundt på biennaler og triennaler, sitter i debattpaneler og diskuterer arkitekturens fremtider i et utvidet politisk-økonomisk felt. Den siste gruppen synes i bunn og grunn at slikt er bortkastet tid og mener arkitekturen må utvikles gjennom håndverk og praksis.
Et påskudd for å utøve arkitektur Selvfølgelig er en sånn kategorisering alt for unyansert, men grunnen til at jeg nevner det, er at årets Veneziabiennale, kuratert av Shelley McNamara og Yvonne Farrell fra irske Grafton Architects, føles som om den har blitt planlagt for at denne sistnevnte grup
pen skal finne seg bedre til rette.
Biennalens hovedutstilling, kalt Freespace, samler 71 bidragsytere. Norske Jensen og Skodvin og Rintala Eggertsson er blant dem. Som vanlig består hovedutstillingen på Veneziabiennalen av to deler; én avdeling på det gamle skipsverftet Arsenale, og én del i den såkalte italienske paviljongen i parken Giardini. Med tittelen Freespace har kuratorene laget en overordnet metafor for hvordan de ser arkitekturen som disiplin som på forskjellige måter skaper «frirom» i samfunnet.
Dette frirommet har to valører. Tittelen handler åpenbart om et eksternt frirom, der den vakre formgivningen av en yttervegg, et tak, en plass, er en slags gave til offentligheten og de som passerer eller observerer. I et manifest kuratorene forfattet i anledningen, forklarer de at arkitekten ikke bare har én oppdragsgiver (altså byggherren), men at de også er del av noe langt større:
«We see the earth as Client. This brings with it long-lasting responsibilities. Architecture is the play of light, sun, shade, moon, air, wind, gravity in ways that reveal the mysteries of the world. All of these resources are free.»
Under Freespace ligger altså en poetisk og natur- mystisk tilnærming til arkitekturen. Arkitekten jobber for et udiskutabelt, universelt gode ved å velge ut og bearbeide grunnformene, lyset, luften, skyggen og vinden. Dermed kan man tolke det dithen at selve byggeoppgaven nærmest blir et påskudd for å utøve arkitektur, som igjen er å produsere merverdier. Dette peker mot en annen forståelse av frirom, som et mer faginternt anliggende, nemlig den lommen av frihet i et prosjekt (arkitekturens relative autonomi) der arkitekten kan utvikle og implementere slike konkrete merverdier.
For å klare å skape og utnytte slike frirom trenger man ifølge manifestet en arkitektonisk intelligens. Dette er evnen arkitekten har til å trylle
Gå til medietmediet - tegning og modell er sjelden nok i seg selv.
Argumentet og utstillingsmediet blir viktigere enn det utstilte enkeltprosjektet.
Så har man dem som synes utstillingen i seg selv er relativt uinteressant som sjanger, især hvis den blir for teoretisk eller har «for lite arkitektur». For disse
finnes det en arkitektonisk essens i gode prosjekter
som uansett skinner gjennom og dermed like gjerne kan formidles gjennom klassiske formidlingsformer. Prosjektet trumfer mediet.
Den første gruppen reiser gjerne rundt på biennaler og triennaler, sitter i debattpaneler og diskuterer arkitekturens fremtider i et utvidet politisk-økonomisk felt. Den siste gruppen synes i bunn og grunn at slikt er bortkastet tid og mener arkitekturen må utvikles gjennom håndverk og praksis.
Et påskudd for å utøve arkitektur Selvfølgelig er en sånn kategorisering alt for unyansert, men grunnen til at jeg nevner det, er at årets Veneziabiennale, kuratert av Shelley McNamara og Yvonne Farrell fra irske Grafton Architects, føles som om den har blitt planlagt for at denne sistnevnte grup
pen skal finne seg bedre til rette.
Biennalens hovedutstilling, kalt Freespace, samler 71 bidragsytere. Norske Jensen og Skodvin og Rintala Eggertsson er blant dem. Som vanlig består hovedutstillingen på Veneziabiennalen av to deler; én avdeling på det gamle skipsverftet Arsenale, og én del i den såkalte italienske paviljongen i parken Giardini. Med tittelen Freespace har kuratorene laget en overordnet metafor for hvordan de ser arkitekturen som disiplin som på forskjellige måter skaper «frirom» i samfunnet.
Dette frirommet har to valører. Tittelen handler åpenbart om et eksternt frirom, der den vakre formgivningen av en yttervegg, et tak, en plass, er en slags gave til offentligheten og de som passerer eller observerer. I et manifest kuratorene forfattet i anledningen, forklarer de at arkitekten ikke bare har én oppdragsgiver (altså byggherren), men at de også er del av noe langt større:
«We see the earth as Client. This brings with it long-lasting responsibilities. Architecture is the play of light, sun, shade, moon, air, wind, gravity in ways that reveal the mysteries of the world. All of these resources are free.»
Under Freespace ligger altså en poetisk og natur- mystisk tilnærming til arkitekturen. Arkitekten jobber for et udiskutabelt, universelt gode ved å velge ut og bearbeide grunnformene, lyset, luften, skyggen og vinden. Dermed kan man tolke det dithen at selve byggeoppgaven nærmest blir et påskudd for å utøve arkitektur, som igjen er å produsere merverdier. Dette peker mot en annen forståelse av frirom, som et mer faginternt anliggende, nemlig den lommen av frihet i et prosjekt (arkitekturens relative autonomi) der arkitekten kan utvikle og implementere slike konkrete merverdier.
For å klare å skape og utnytte slike frirom trenger man ifølge manifestet en arkitektonisk intelligens. Dette er evnen arkitekten har til å trylle


































































































