Arkitektur N
02.03.2022
Kunstens forhold til omgivelsene blir aldri sterkere enn når naturen utgjør utstillingsarkitekturen.
En skulptur er i sitt vesen en gjenstand, og må følgelig konkurrere med alle andre gjenstander i denne verden. Dette presset er til stede når skulpturen stilles ut i et galleri. Det forsterkes når det dreier seg om offentlig kunst. Og det er uten tvil på sitt sterkeste i en distraherende frodig skulpturpark som Kistefos.
Men la oss forandre perspektivet et øyeblikk. Hvis kunsten er plassert på tilstrekkelig gjennomtenkt vis og i pakt med omgivelsene, kan det da tenkes at den ikke blir overveldet av stedet - men tvert imot selv kan omdefinere og forvandle det? At kunsten både kan forbli seg selv og samtidig tilføre landskapet og rommet mellom individuelle kunstgjenstander en skulptural kvalitet, omskape parken til en scenografi som preges både av årstidenes veksling og en samtale med rike knutepunkter av kunst?
Jeg vil påstå at det er en slik «skulpturering» av bakteppet som foregår på Kistefos, i en dialog mellom kunstobjekter, historisk fortelling og øyeblikket. Siden åpningen av Kistefos i 1999 har parken gradvis vokst til et tilbud med flere lag. I begynnelsen var den innrettet mot norsk kunst og mer basert på å samle enn å bestille. Men snart representerte samlingens nyanskaffelser valg fra øverste hylle blant landets kunstnere, som Nils Aas' bronsebyste av Anders Sveaas, som grunnla AS Kistefos Træsliberi i 1889. Det var 144 år før sønnesønnen Christen Sveaas kjøpte tilbake aksjemajoriteten og takket ja til den norske statens oppfordring om å gjøre papirmøllen til et museum. Den norske kunsten som er utstilt er et uttrykk for Christen Sveaas' tidlige innsikt av at opplevelsen for de besøkende ville styrkes betraktelig ved kunstens nærvær.
Utvidede ambisjoner. Frøene til skulpturparken ble faktisk sådd mens stedet fremdeles fungerte som mølle. Én skulptur kom tidlig: Ståle Kyllingstads Installasjon (1948). Gjenbruk av gamle ting, inkludert en hvit Pelton-turbin (som ble brukt i mølleprosessen), blir til en halvabstrakt blomst eller sol; natur og kultur forenes og bekrefter industriens estetiske dimensjon.
Fra 2001 ble parkens ambisjoner og virkefelt utvidet. Den ble førs
Gå til medietMen la oss forandre perspektivet et øyeblikk. Hvis kunsten er plassert på tilstrekkelig gjennomtenkt vis og i pakt med omgivelsene, kan det da tenkes at den ikke blir overveldet av stedet - men tvert imot selv kan omdefinere og forvandle det? At kunsten både kan forbli seg selv og samtidig tilføre landskapet og rommet mellom individuelle kunstgjenstander en skulptural kvalitet, omskape parken til en scenografi som preges både av årstidenes veksling og en samtale med rike knutepunkter av kunst?
Jeg vil påstå at det er en slik «skulpturering» av bakteppet som foregår på Kistefos, i en dialog mellom kunstobjekter, historisk fortelling og øyeblikket. Siden åpningen av Kistefos i 1999 har parken gradvis vokst til et tilbud med flere lag. I begynnelsen var den innrettet mot norsk kunst og mer basert på å samle enn å bestille. Men snart representerte samlingens nyanskaffelser valg fra øverste hylle blant landets kunstnere, som Nils Aas' bronsebyste av Anders Sveaas, som grunnla AS Kistefos Træsliberi i 1889. Det var 144 år før sønnesønnen Christen Sveaas kjøpte tilbake aksjemajoriteten og takket ja til den norske statens oppfordring om å gjøre papirmøllen til et museum. Den norske kunsten som er utstilt er et uttrykk for Christen Sveaas' tidlige innsikt av at opplevelsen for de besøkende ville styrkes betraktelig ved kunstens nærvær.
Utvidede ambisjoner. Frøene til skulpturparken ble faktisk sådd mens stedet fremdeles fungerte som mølle. Én skulptur kom tidlig: Ståle Kyllingstads Installasjon (1948). Gjenbruk av gamle ting, inkludert en hvit Pelton-turbin (som ble brukt i mølleprosessen), blir til en halvabstrakt blomst eller sol; natur og kultur forenes og bekrefter industriens estetiske dimensjon.
Fra 2001 ble parkens ambisjoner og virkefelt utvidet. Den ble førs
