Handikapnytt
21.10.2022
Funksjonshemmedes organisasjoner er uenige om hvordan fremtidens brukerstyrte personlige assistanse bør se ut. Her forklarer Løvemammaenes Bettina Lindgren og Ulobas Vibeke Marøy Melstrøm hva de mener.
Debatten om BPA og helsehjelp har gått heftig på handikapnytt.no etter at høringsfristen på BPA-utvalgets utredning «Selvstyrt er velstyrt» gikk ut 1. juli. Løvemammaene frykter for retten til helsehjelp i ordningen og retter hard kritikk mot de fire som har representert den såkalte brukersiden i utvalget som vil ha BPA ut av kommunene og ut av helse- og omsorgslovgivningen. Handikapnytt stilte fem spørsmål til Løvemammaenes styreleder Bettina Lindgren og Ulobas generalsekretær Vibeke Marøy Melstrøm i et forsøk på å tydeliggjøre stridens kjerne.
Stat eller kommune
Handikapnytt: Bør staten eller kommunene ha ansvar for BPA - og hvorfor?
Bettina Lindgren: Det er fordeler og ulemper, men vi har landet på kommunen fordi mange i vår målgruppe har behov for ulike kommunale tjenester, og vi tror det er enklest å få til det innenfor samme instans. Samtidig må kommunen få mye strengere føringer enn i dag. Som det kommer fram i NOU-en, er det store forskjeller mellom kommunene. Vår erfaring er at mange kommuner tolker lovverket langt strengere enn det er ment. Det bekreftes av at statsforvaltere igjen og igjen opphever vedtak. Det handler også om nærhet til innbyggerne og samordning for dem som har behov for en kombinasjon av ulike kommunale tjenester. Hvis ansvaret for eksempel skal til Nav, frykter vi sentralisering og pulverisering av ansvar, dårlig samhandling og liten mulighet for kombinasjon med andre kommunale tjenester.
Vibeke Marøy Melstrøm: Jeg er enig med kommunenes organisasjon KS som i sin høringsuttalelse sier at de stiller seg bak ambisjonen om at BPA-ordningen skal være et likestillingsverktøy. Som de sier er konsekvensen av en slik ambisjon at staten må overta ansvaret for ordningen. En rettighetsbasert ordning kan ikke være avhengig av ulikt kommunalt skjønn. Ved statlig forvaltning vil også funksjonshemmede, som alle andre, ha de samme mulighetene til å reise, flytte, studere og feriere.
I eller utenfor helselovgivningen
Handikapnytt: Dere er uenige om hvorvidt BPA bør ligge under helse- og omsorgslovgivningen. Hvorfor mener du det du gjør?
Bettina Lindgren: Vi frykter at retten til helsehjelp i BPA ikke vil la seg gjøre hvis ordningen tas ut av helse- og omsorg. Vi tror det vil bli vanskeligere å få rett til helsetjenester hvis den flyttes til Nav. Det er mange ting som skal vurderes når det gjelder helse- og omsorgstjenester, blant annet forsvarlighet. Uansett hvor i lovverket BPA havner, vil det til syvende og sist være det offentlige som har ansvar for at tjenesten som gis er forsvarlig. For mange av våre barn er det nødvendig at spesial-helsetjenestene er med og vurderer den tjenesten. Dessuten handler dette ikke bare om rett til helsehjelp. Mange av våre familier har mange tjenester innad i kommunen og på tvers av instanser. Men vi har et offentlig system som ikke snakker sammen, der manglende samhandling og tverrfaglighet har vært en kjempeutfordring og som gjør koordinering vanskelig. Jeg forstår ikke hvordan det offentlige skal løse den tverrfaglige samhandlingen som må til hvis ordningen tas ut av helselovgivningen og ut av kommunen.
Vibeke Marøy Melstrøm: Lovgivningen må ta utgangspunkt i det vi skal oppnå.
Gå til medietDebatten om BPA og helsehjelp har gått heftig på handikapnytt.no etter at høringsfristen på BPA-utvalgets utredning «Selvstyrt er velstyrt» gikk ut 1. juli. Løvemammaene frykter for retten til helsehjelp i ordningen og retter hard kritikk mot de fire som har representert den såkalte brukersiden i utvalget som vil ha BPA ut av kommunene og ut av helse- og omsorgslovgivningen. Handikapnytt stilte fem spørsmål til Løvemammaenes styreleder Bettina Lindgren og Ulobas generalsekretær Vibeke Marøy Melstrøm i et forsøk på å tydeliggjøre stridens kjerne.
Stat eller kommune
Handikapnytt: Bør staten eller kommunene ha ansvar for BPA - og hvorfor?
Bettina Lindgren: Det er fordeler og ulemper, men vi har landet på kommunen fordi mange i vår målgruppe har behov for ulike kommunale tjenester, og vi tror det er enklest å få til det innenfor samme instans. Samtidig må kommunen få mye strengere føringer enn i dag. Som det kommer fram i NOU-en, er det store forskjeller mellom kommunene. Vår erfaring er at mange kommuner tolker lovverket langt strengere enn det er ment. Det bekreftes av at statsforvaltere igjen og igjen opphever vedtak. Det handler også om nærhet til innbyggerne og samordning for dem som har behov for en kombinasjon av ulike kommunale tjenester. Hvis ansvaret for eksempel skal til Nav, frykter vi sentralisering og pulverisering av ansvar, dårlig samhandling og liten mulighet for kombinasjon med andre kommunale tjenester.
Vibeke Marøy Melstrøm: Jeg er enig med kommunenes organisasjon KS som i sin høringsuttalelse sier at de stiller seg bak ambisjonen om at BPA-ordningen skal være et likestillingsverktøy. Som de sier er konsekvensen av en slik ambisjon at staten må overta ansvaret for ordningen. En rettighetsbasert ordning kan ikke være avhengig av ulikt kommunalt skjønn. Ved statlig forvaltning vil også funksjonshemmede, som alle andre, ha de samme mulighetene til å reise, flytte, studere og feriere.
I eller utenfor helselovgivningen
Handikapnytt: Dere er uenige om hvorvidt BPA bør ligge under helse- og omsorgslovgivningen. Hvorfor mener du det du gjør?
Bettina Lindgren: Vi frykter at retten til helsehjelp i BPA ikke vil la seg gjøre hvis ordningen tas ut av helse- og omsorg. Vi tror det vil bli vanskeligere å få rett til helsetjenester hvis den flyttes til Nav. Det er mange ting som skal vurderes når det gjelder helse- og omsorgstjenester, blant annet forsvarlighet. Uansett hvor i lovverket BPA havner, vil det til syvende og sist være det offentlige som har ansvar for at tjenesten som gis er forsvarlig. For mange av våre barn er det nødvendig at spesial-helsetjenestene er med og vurderer den tjenesten. Dessuten handler dette ikke bare om rett til helsehjelp. Mange av våre familier har mange tjenester innad i kommunen og på tvers av instanser. Men vi har et offentlig system som ikke snakker sammen, der manglende samhandling og tverrfaglighet har vært en kjempeutfordring og som gjør koordinering vanskelig. Jeg forstår ikke hvordan det offentlige skal løse den tverrfaglige samhandlingen som må til hvis ordningen tas ut av helselovgivningen og ut av kommunen.
Vibeke Marøy Melstrøm: Lovgivningen må ta utgangspunkt i det vi skal oppnå.
