Audhild Skoglund er folklorist og frilansskribent. Hun har gitt ut bøkene Sinte hvite menn (2013), Sekter (2011) og Jakten på en indre gud (1999).
For en uke døde Charles «Charlie» Manson i fengsel, 83 år gammel. De fleste kjenner til hans historie i grove trekk. Manson var en mislykket musiker og småkriminell som mot slutten av sekstitallet samlet en svært trofast tilhengerskare rundt seg. Den gang var han i midten av trettiårene, og «flokken» hans besto av i hovedsak unge, vakre kvinner han hadde seksuelle forhold til. Manson og tilhengerne hans ble kjent som «Familien», et slags hippiekollektiv preget av sex, dop og Rock n Roll, og med Manson som en karismatisk og diktatorisk leder. Så langt kunne dette altså ha vært en av mange slike grupper som var typiske for perioden.
Det spesielle med historien er selvfølgelig at det hele endte i en virkelig skrekkvisjon og antitesen til «fred og kjærlighet»-bølgen da Mansons tilhengere drepte til sammen minst ni mennesker.
Manson-familien begikk to enkeltdrap og to uvanlig brutale angrep i private hjem i Los Angeles i 1969, der de blant annet drepte den da høygravide skuespilleren Sharon Tate og fire andre i hjemmet Tate delte med ektemannen, den kjente filmregissøren Roman Polanski. Drapene var svært blodige og vitnet om tortur og en usedvanlig voldsbruk. Manson deltok ikke aktivt i selve drapshandlingene, men ble dømt for å være hjernen bak det hele, og fikk sammen med tre unge kvinner og en mann dødsdommer, som senere ble omgjort til livstid i fengsel. Det skjedde i en rettssak som gjentatte ganger gikk over i det absurde, da de unge kvinnene ble sett leende og syngende, og med plutselige og uventede utbrudd i retten.
Popkulturens omfavnelse
Charles Ma
