Blant de mange arkitektur-relaterte innslagene på årets Arendalsuke, var gårsdagens debatt et avgjort høydepunkt. På papiret. Dette var rosinen i den arendalske arkitekturpølsa, med Åse Kleveland som «headliner», Kjetil Trædal Thorsen som supplerende trekkplaster, og en rekke andre debattanter, til sammen ni taleføre politikere, arkitekter og en dansk museumssjef med ambisjon om å «løfte» hele Norge fra sitt skifermonster på Vestbanen.
Det startet med en halvtime Åse, intervjuet av Aasheim, fornavn Erik. Åse Kleveland, arkitekturpolitikkens landsmoder, startet kveldens fortelling på slutten av 80-tallet, før hun ble kulturminister, og da både kultur og arkitektur hadde status som et stykke Brie, en liten trekant i en stor, rund samfunnsost. Kleveland ville at kulturen skulle få sin rette plass, som en «dimensjon i all samfunnsutvikling». Hun startet derfor en «suppeklubb» med noen guttevenner, blant dem Peter Butenschøn, og planla noe de ønsket å kalle Norsk form.
Så en dag ringte Gro og spurte om Åse ville bli minister. Resten er historie, og det er en historie som har gjort Kleveland til arkitektenes skytsengel. Selv ønsker hun ikke å ta æren for alt som ble utløst da hun ble statsråd. Hun mener politikk er å handle når det oppstår momentum. På begynnelsen av 90-tallet hadde Muren falt, og så videre, og det var ikke så mye som skulle til å for skape begeistring.
Og hvordan får man kjempet for arkitekturen når man er staten? Jo, man spør: Hvem har staten innflytelse på? Og svaret er: Staten har innflytelse på staten. Og det skjer mye i staten, man kan fremme arkitekturen overalt, det er bare å sette i gang. Dessuten hjalp det med OL på Lillehammer. Åse hadde et interdepartementalt utvalg, pengene satt løst, og de skulle sørge for fest og etterbruk. Kleveland mente det var en drøm for en politiker å ha OL som en «testbed» når man har ambisjon


































































































