Mange ganger har Bente opplevd å bli lagt hardt i bakken av dem som er satt til å gi henne omsorg og trygghet. I Norge er tvang og maktbruk mot utviklingshemmede ute av kontroll, advarer organisasjoner og forskere.
Det såkalte Rettighetsutvalget la nylig fram sin utredning om rettssikkerheten og levekår for mennesker med utviklingshemning, og hvordan menneskerettighetene til denne gruppa kan oppfylles.
Utvalget dokumenterer blant annet utstrakt bruk av diskriminerende,vilkårlig og ulovlig tvang overfor utviklingshemmede.
I denne artikkelen setter vi søkelyset på tvangsproblematikken. Artikkelens to først på trykk i Handikapnytt 03/16.
Omsorg under tvang
For Anne og datteren Bente har gjentakende bruk av tvang ført til frustrasjoner, fortvilelse og sinne. Makt og tvang har det vært altfor mye av, slår Anne fast.
Bente er utviklingshemmet etter en skade i forbindelse med fødselen. Siden hun ble voksen, har hun bodd i ulike boliger i kommunen. Når Handikapnytt møter henne, er hun på besøk hos moren.
Både mor og datter er opprørte. I dette intervjuet har Handikapnytt valgt å anonymisere. Bente og Anne er ikke deres virkelige navn.
Jeg er sint. Jeg vil ordne opp selv. Jeg vil bestemme selv, sier Bente.
Hun forteller om en hendelse som skjedde for ikke lenge siden. Hun hadde bestemt seg for å trosse forbudet mot å bevege seg ut alene og tok bussen til byen.
Da de ansatte oppdaget at jeg var borte, la de avgårde etter meg. Tre stykker i bil. Etter en stund fant de meg utenfor blokka til mor, forteller Bente.
Hun ble lagt i bakken av tre menn og slept inn i bilen. Dette var ikke første gang det skjedde, og Bente blir alltid veldig lei seg.
Nå vil jeg ikke snakke mer om dette, sier Bente bestemt.
Mor fortsetter: Jeg mener episoden kunne vært løst på en fredelig og rolig måte. De kunne latt henne komme opp hit først, og deretter fått henne til å bli med frivillig.
Nedverdigende
Det har vært mange liknende hendelser. En gang hun ble lagt i bakken, ble hun kliss våt fra nakken og ned.
Det er nedverdigende behandling. Bente blir sint og fortvilet. Etterpå vil hun helst glemme alt sammen.
En annen gang skulle Anne følge datteren til legen. De satt på venterommet da personalet fra boligen kom.
Da begynte hun å hylskirke. Jeg spurte henne hvorfor. De har vært stygge med meg, svarte hun. Inne hos legen fikk jeg se at hun var blodig og blå over hele baken og nedover lårene. Både legen og jeg ble sjokkerte.
For om lag to år siden var Bente på en liten ferietur sammen med personalet i boligen hun på den tiden bodde i.
Jeg gikk innom leiligheten hennes for å rydde litt. Da var alt hun eide fjernet. Det var bestemt at hun skulle flytte. Ingen av oss var informert, forteller Anne.
Da Bente kom tilbake fra ferieturen, ble hun plassert i en liten kjellerleilighet i en annen bydel, med ansatte hun ikke kjente fra før.
Det var et helvete. Hun nektet å spise, og to stykker sto over henne og truet i henne maten.
Fotfulgt og lagt klokka 22
Det ble kort tid etter fattet tvangsvedtak etter kapittel 9 i Lov om kommunale helse- og omsorgstjenester (helse- og omsorgstjenesteloven).
Formålet med reglene i kapittelet er å hindre at personer med psykisk utviklingshemning utsetter seg selv eller andre for vesentlig skade, og at bruk av tvang og makt skal forebygges og begrenses.
Tjenestetilbudet skal tilrettelegges med respekt for den enkeltes fysiske og psykiske integritet, og så langt som mulig i overensstemmelse med brukerens eller pasientens selvbestemmelsesrett. Ingen skal behandles på en nedverdigende eller krenkende måte.
Hun får ikke lov til å bevege seg fritt utenfor huset. Dersom hun vil ut for å lufte seg, blir hun fotfulgt av minst to ansatte. Når klokken var 22 måtte hun inn på rommet sitt for å legge seg, selv om hun var midt i et spennende tv program.
Den enkle løsningen
