Hus & Bolig
19.02.2018
Da Torunn Garder skulle oppgradere eneboligen sin bygget i 1971, stolte hun på at håndverksbedriftens sentrale godkjenning fra Direktoratet for byggkvalitet (DiBK) og registrering i Mesterregisteret var tilstrekkelig. Det angrer hun på.
- Sertifiseringsordningen fra DiBK er ikke verdt papiret den er skrevet på, hevder hun, og krever 150 000 kr i erstatning fra bedriften som utførte ett av ni oppdrag på tilfredsstillende måte.
Garder kontaktet den norske entreprenøren etter en avisannonse i lokalavisen. Etter å ha sjekket bedriften opp mot både DiBK og Mesterregisteret, oppdaget hun i tillegg at hun hadde felles bekjente med entreprenøren. Det føltes betryggende. Og etter en befaring hjemme hos Garder på Nannestad sommeren 2017, sa entreprenøren at han tok på seg oppdraget.
- Han var hyggelig, og ga et faglig godt inntrykk, forteller hun.
Garder hadde laget en liste på ni punkter. Hun ville etterisolere kaldloftet ved å rulle ut Glava på loftsgulvet. Hun ønsket å fjerne en kombiovn til ved og parafin på stuen med tanke på forbud mot fossil oppvarming, samt fjerne en dagtank på sitt kontor. En rentbrennende vedovn skulle erstatte kombiovnen på stuen. Hun måtte ha nye takrenner på deler av huset, og hadde fått pålegg fra feiervesenet å montere en «ståplate» ved pipen på taket samt å heve fall i sotluken i kjelleren. På gjestetoalettet i gangen ønsket hun at bedriften skulle sparkle og male vegger og tak hvite, legge nytt gulv og bytte ut innredningen. Til sist ba hun om at de reparerte murtrappen ved hovedinngangen til huset.
Ingen av disse punktene var verken kompliserte eller spesielt tidkrevende, men viktige å få utført før vinter og kulde meldte seg. Entreprenøren og Garder avtalte pris og oppstart i begynnelsen av august.
Noe var galt
Garder kommenterte at arbeidene gikk tregere enn forventet, men etter noen uker ble de litauiske arbeiderne ferdige, og hun mottok regning fra bedriften. Garder hadde blant annet fått installert en rentbrennende vedovn fra en velrenommert norsk produsent. Monteringsanvisningen påla entreprenøren en prøvefyring før innsending av papirene til brannvesenet.
- Det var umulig å få ordentlig fyr i ovnen og stuen ble røyklagt, så noe var åpenbart galt, forteller hun.
Taket over ovnen hadde blitt nedsotet, lekkasjer fra røykrør hadde satt stygge merker på ovnen og skiferveggen bak. Ved hvert forsøk ble stuen røyklagt og brannalarmen gikk. Entreprenøren som var enig i at noe måtte være feil, hadde vært på flere besøk uten å foreta seg noe. Garder kom ingen vei og tok kontakt med en ovnsinstallatør fra en annen bedrift.
I rapporten fra denne bedriften slås det fast at røykrøret er for høyt montert i forhold til kravet om at det skal være 3,5 meter avstand fra ovnsrørinntaket til pipetopp. I tillegg er vinkelen på røykrøret for krapp, og det mangler røykinnføringsstuss som skal sitte i flukt med pipen på innsiden. Røret går isteden langt inn i pipen. Det konstateres også at røret er fastmurt slik at det kan føre til at pipen sprekker når ovnsrøret utvider seg ved oppvarming. Bedriften hadde selv hentet ovnen, pakket den ut og installert den. De litauiske arbeiderne, som bare snakket tysk og litauisk, hadde ingen forutsetning for å forstå monteringsanvisningen som
Gå til medietGarder kontaktet den norske entreprenøren etter en avisannonse i lokalavisen. Etter å ha sjekket bedriften opp mot både DiBK og Mesterregisteret, oppdaget hun i tillegg at hun hadde felles bekjente med entreprenøren. Det føltes betryggende. Og etter en befaring hjemme hos Garder på Nannestad sommeren 2017, sa entreprenøren at han tok på seg oppdraget.
- Han var hyggelig, og ga et faglig godt inntrykk, forteller hun.
Garder hadde laget en liste på ni punkter. Hun ville etterisolere kaldloftet ved å rulle ut Glava på loftsgulvet. Hun ønsket å fjerne en kombiovn til ved og parafin på stuen med tanke på forbud mot fossil oppvarming, samt fjerne en dagtank på sitt kontor. En rentbrennende vedovn skulle erstatte kombiovnen på stuen. Hun måtte ha nye takrenner på deler av huset, og hadde fått pålegg fra feiervesenet å montere en «ståplate» ved pipen på taket samt å heve fall i sotluken i kjelleren. På gjestetoalettet i gangen ønsket hun at bedriften skulle sparkle og male vegger og tak hvite, legge nytt gulv og bytte ut innredningen. Til sist ba hun om at de reparerte murtrappen ved hovedinngangen til huset.
Ingen av disse punktene var verken kompliserte eller spesielt tidkrevende, men viktige å få utført før vinter og kulde meldte seg. Entreprenøren og Garder avtalte pris og oppstart i begynnelsen av august.
Noe var galt
Garder kommenterte at arbeidene gikk tregere enn forventet, men etter noen uker ble de litauiske arbeiderne ferdige, og hun mottok regning fra bedriften. Garder hadde blant annet fått installert en rentbrennende vedovn fra en velrenommert norsk produsent. Monteringsanvisningen påla entreprenøren en prøvefyring før innsending av papirene til brannvesenet.
- Det var umulig å få ordentlig fyr i ovnen og stuen ble røyklagt, så noe var åpenbart galt, forteller hun.
Taket over ovnen hadde blitt nedsotet, lekkasjer fra røykrør hadde satt stygge merker på ovnen og skiferveggen bak. Ved hvert forsøk ble stuen røyklagt og brannalarmen gikk. Entreprenøren som var enig i at noe måtte være feil, hadde vært på flere besøk uten å foreta seg noe. Garder kom ingen vei og tok kontakt med en ovnsinstallatør fra en annen bedrift.
I rapporten fra denne bedriften slås det fast at røykrøret er for høyt montert i forhold til kravet om at det skal være 3,5 meter avstand fra ovnsrørinntaket til pipetopp. I tillegg er vinkelen på røykrøret for krapp, og det mangler røykinnføringsstuss som skal sitte i flukt med pipen på innsiden. Røret går isteden langt inn i pipen. Det konstateres også at røret er fastmurt slik at det kan føre til at pipen sprekker når ovnsrøret utvider seg ved oppvarming. Bedriften hadde selv hentet ovnen, pakket den ut og installert den. De litauiske arbeiderne, som bare snakket tysk og litauisk, hadde ingen forutsetning for å forstå monteringsanvisningen som
