Vi som forsker på lukkede anlegg følger med spenning med på utviklingen og vil gjerne bidra med det vi kan. Men vi ønsker ikke å konkludere at lukkede løsninger skal være den eneste måten å oppdrette laks på.
Jeg leder CtrlAQUA, et senter for forskningsdrevet innovasjon opprettet av Norges forskningsråd, og det største samlede forskningsmiljøet på lukkede anlegg. Vi er 20 partnere fra forskning, oppdrettere, farmasi og teknologileverandører, som ønsker å bidra til at lukkede anlegg blir lønnsomme, pålitelige og bærekraftige.
Vi har forsket på dette i fire år, og har fire år igjen. Sånn midtveis i prosessen kan det være greit å ta en oppsummering av hva det faktisk er reelt å få til. For det er fremdeles mye vi ikke vet om disse nye teknologiene, ikke minst om hvordan det er for fisken å aldri få svømme i åpen sjø.
Vi er ved et veiskille
Lakseoppdrett har utviklet seg raskt fra 60-tallet til i dag, og nesten hele produksjonen på 1,3 millioner tonn laks oppdrettes på samme måte.
Tradisjonell oppdrett foregår ved at rogn klekker, og smålaksen er i ferskvannsanlegg på land til den er 80-100 gram. Deretter settes den ut i nettposer i sjø. Her står den til den blir 4-5 kilo, og fraktes til slakteriet. I løpet av det 1-1,5 året som fisken går i merdene møter de en del u
