LO-Aktuelt
27.04.2016
Tema: Lofotfisket - verdens største torskefiske, et eventyr og et blodslit. Mang en far eller sønn har blitt igjen der ute, men mye har forandret seg i landets farligste yrke.
Han svarer på mobilen etter første pip.
Jeg presenterer meg igjen. − Vi drar ut på fredag, så du kan bli med. Møt opp på kaia ved brannstasjon klokka fem i morra tidlig, men du får ikke lov til å ha med ryggsekk, sier Karl-Viktor Solhaug. − Men kamera kan jeg vel ha med, sier jeg, lettere fortvilt.
Solhaug ler. − Ja, du skjønner vi er litt rare vi lofotfiskere, sier han og bryter forbindelsen.
Skjønt, jeg hadde lest om det på forhånd − ifølge overtroen er det to ting du ikke skal ha med deg i en fiskebåt: ryggsekk og brunost, begge deler betyr ulykke.
Et erotisk eventyr
Ifølge forfatter og journalist Bjørn Tore Pedersen er lofotfisket verdens største erotiske eventyr der vandreren er tilbake der han ble unnfanget. I tusener av år har det foregått på akkurat samme måte.
Hver vinter, fra januar til april, kommer millioner av kjønnsmoden torsk fra Barentshavet til gytefeltene langs norskekysten − og spesielt til Lofoten og Vestfjorden. Havet her er nemlig passe grunt, oppvarmet av Golfstrømmen til om lag fire plussgrader.
Torskeegget er om lag 1,5 millimeter i diameter, og bare et fåtall blir befruktet. I starten lever de et farlig liv, før de starter ferden nordover med havstrømmene. De skal nemlig til Barentshavet. Reisen tar flere måneder − først om høsten er torskeyngelen framme. Da er den blitt ti centimeter og søker til bunns hvor den skal bli kjønnsmoden etter seks til åtte år. Som foreldrene og alle de andre forfedrene gjorde det, som Pedersen skriver. Og han fortsetter: «For så å vandre tilbake til fødestedet og gyte i verdens største barselseng. Et av de mest sårbare havområder på hele vår klode. Der industrifolk og politikere vil bore etter olje. »
Den siste viking
Lofotfisket er en institusjon med røtter tilbake så langt historien kan huske. Storhetstida var på 1800-tallet, og rekordåret 1895 da 37 200 fiskere rodde lofotfiske den vinteren − fra januar til slutten av april − fordelt på 7 700 båter. På land ventet tusenvis av fiskeriarbeidere i de mange fiskeværene.
Da andre verdenskrig kom til Norge 9. april 1940, opphørte lofotfisket umiddelbart, men det fortsatte likevel gjennom hele krigen i begrenset omfang. 14 984 rodde fiske i 1941. Det første fredsåret − 1946 − ble lofotbygda Laukvik og den 52 fot store kutteren «Brattegga» rammet av en forferdelig katastrofe.
Båten forliste, alle 14 om bord mistet livet. På land satt sju enker og elleve barn igjen i trange kår. For Vestfjorden er ingen spøk, det kan Johan Bojers klassiske r
Les opprinnelig artikkelJeg presenterer meg igjen. − Vi drar ut på fredag, så du kan bli med. Møt opp på kaia ved brannstasjon klokka fem i morra tidlig, men du får ikke lov til å ha med ryggsekk, sier Karl-Viktor Solhaug. − Men kamera kan jeg vel ha med, sier jeg, lettere fortvilt.
Solhaug ler. − Ja, du skjønner vi er litt rare vi lofotfiskere, sier han og bryter forbindelsen.
Skjønt, jeg hadde lest om det på forhånd − ifølge overtroen er det to ting du ikke skal ha med deg i en fiskebåt: ryggsekk og brunost, begge deler betyr ulykke.
Et erotisk eventyr
Ifølge forfatter og journalist Bjørn Tore Pedersen er lofotfisket verdens største erotiske eventyr der vandreren er tilbake der han ble unnfanget. I tusener av år har det foregått på akkurat samme måte.
Hver vinter, fra januar til april, kommer millioner av kjønnsmoden torsk fra Barentshavet til gytefeltene langs norskekysten − og spesielt til Lofoten og Vestfjorden. Havet her er nemlig passe grunt, oppvarmet av Golfstrømmen til om lag fire plussgrader.
Torskeegget er om lag 1,5 millimeter i diameter, og bare et fåtall blir befruktet. I starten lever de et farlig liv, før de starter ferden nordover med havstrømmene. De skal nemlig til Barentshavet. Reisen tar flere måneder − først om høsten er torskeyngelen framme. Da er den blitt ti centimeter og søker til bunns hvor den skal bli kjønnsmoden etter seks til åtte år. Som foreldrene og alle de andre forfedrene gjorde det, som Pedersen skriver. Og han fortsetter: «For så å vandre tilbake til fødestedet og gyte i verdens største barselseng. Et av de mest sårbare havområder på hele vår klode. Der industrifolk og politikere vil bore etter olje. »
Den siste viking
Lofotfisket er en institusjon med røtter tilbake så langt historien kan huske. Storhetstida var på 1800-tallet, og rekordåret 1895 da 37 200 fiskere rodde lofotfiske den vinteren − fra januar til slutten av april − fordelt på 7 700 båter. På land ventet tusenvis av fiskeriarbeidere i de mange fiskeværene.
Da andre verdenskrig kom til Norge 9. april 1940, opphørte lofotfisket umiddelbart, men det fortsatte likevel gjennom hele krigen i begrenset omfang. 14 984 rodde fiske i 1941. Det første fredsåret − 1946 − ble lofotbygda Laukvik og den 52 fot store kutteren «Brattegga» rammet av en forferdelig katastrofe.
Båten forliste, alle 14 om bord mistet livet. På land satt sju enker og elleve barn igjen i trange kår. For Vestfjorden er ingen spøk, det kan Johan Bojers klassiske r
