Fjell og Vidde
30.04.2024
Uansett om du skal gå Norges topper eller foretrekker lavere terreng, riktig bekledning er nøkkelen til en behagelig tur. Vår nye LightWool 180-kolleksjon er skreddersydd for å være din ultimate følgesvenn. Med en tykkelse på 180 gram, gir den økt slitestyrke og allsidig bruk året rundt.
... Om du bruker det som et base-lag i varme forhold eller som et mellomlag når været er uforutsigbart, vil LightWool 180 være et komfortabelt valg. over hvem som tok med seg turister til fjells og hvilke takster de benyttet. Lokale kjentmenn måtte søke DNT eller få en anbefaling fra gjestene sine før de ble autorisert som patentførere. Hvis du ble godkjent, fikk du utdelt en bok med påskriften «Den norske Turistforeningen Fører-Patent». Alle føringsturene ble skrevet inn i disse bøkene - som senere ble sendt inn til DNT for regodkjenning av patentførerene når sommersesongen var over. Føringsbøkene dannet også grunnlaget for listene over tindebestigninger i norske fjell - som ble publisert i DNTs årbøker gjennom en årrekke fra 1890-tallet og langt inn i neste århundre.
- Ola Berge etablerte hotell på Turtagrø allerede i 1888, forteller Arne Larsen.
- Dette ble et møtested for både norske forretningsmenn, kunstnere og politikere - og selvsagt utenlandske turister. Det var mange som fikk øynene opp for de spektakulære tindene i Hurrungane på denne tiden.
Larsen forteller at Ola Berge på et tidspunkt spurte kommunen om han kunne få kjøpe Storen - for å få enerett på fjellføringen på fjellet. Kommunen svarte nei.
En av Berges konkurrerende guider hengte en sommer opp et fast tau ved Heftyes renne, like under toppen av Storen. Da Berge oppdaget dette, kuttet han tauet i to - og tok med seg en taustump som bevis tilbake til Turtagrø. Der holdt han en tale for å advare mot slike påfunn.
- Ola Berge gikk sin siste tur på Storen i 1921 og sa fra seg patentføringen tre år senere, sier Larsen.
- Da hadde han guidet folk til Storen hele 131 ganger! I et avisintervju med Morgenbladet i 1917 sier Ola Berge at han aldri hadde noen alvorlige uhell på føringsturene sine. Men han forteller at en av gjestene fikk panikk da han nådde toppen av Storen - og lenge nektet å gå ned igjen. Det skapte litt uro, men gikk heldigvis bra til slutt. En annen gjest fant ikke de små fingertakene på Vigdals sva - like under toppen - og ble et øyeblikk hengende i tauet flere hundre meter over Slingsbybreen.
Det gikk bra, det også.
Og her står vi nå. Like ved Vigdals sva, en kald høstdag i 2023, omtrent 2300 meter over Lustrafjorden. Det er snø og is overalt. Likevel har Sigurd Felde ledet oss opp de sagnomsuste Svaene, opp til det berømte Hjørnet og over de vidgjetne Galleriene med stoisk ro. Han har bedt oss om å plante stegjernene godt ned på de glatte steinene for hvert skritt vi har tatt. Han har beordret oss til å fjerne snø fra hanskene ved jevne mellomrom - for å holde stoffet tørt og fingrene varme. Han har gitt oss beskjed om å sikre ham med tauet når han har klatret eksponerte taulengder. Han har mumlet noe om «ganske så vinterlige forhold her, ja». Og han har fortalt at de satt i bar overkropp på
Gå til mediet- Ola Berge etablerte hotell på Turtagrø allerede i 1888, forteller Arne Larsen.
- Dette ble et møtested for både norske forretningsmenn, kunstnere og politikere - og selvsagt utenlandske turister. Det var mange som fikk øynene opp for de spektakulære tindene i Hurrungane på denne tiden.
Larsen forteller at Ola Berge på et tidspunkt spurte kommunen om han kunne få kjøpe Storen - for å få enerett på fjellføringen på fjellet. Kommunen svarte nei.
En av Berges konkurrerende guider hengte en sommer opp et fast tau ved Heftyes renne, like under toppen av Storen. Da Berge oppdaget dette, kuttet han tauet i to - og tok med seg en taustump som bevis tilbake til Turtagrø. Der holdt han en tale for å advare mot slike påfunn.
- Ola Berge gikk sin siste tur på Storen i 1921 og sa fra seg patentføringen tre år senere, sier Larsen.
- Da hadde han guidet folk til Storen hele 131 ganger! I et avisintervju med Morgenbladet i 1917 sier Ola Berge at han aldri hadde noen alvorlige uhell på føringsturene sine. Men han forteller at en av gjestene fikk panikk da han nådde toppen av Storen - og lenge nektet å gå ned igjen. Det skapte litt uro, men gikk heldigvis bra til slutt. En annen gjest fant ikke de små fingertakene på Vigdals sva - like under toppen - og ble et øyeblikk hengende i tauet flere hundre meter over Slingsbybreen.
Det gikk bra, det også.
Og her står vi nå. Like ved Vigdals sva, en kald høstdag i 2023, omtrent 2300 meter over Lustrafjorden. Det er snø og is overalt. Likevel har Sigurd Felde ledet oss opp de sagnomsuste Svaene, opp til det berømte Hjørnet og over de vidgjetne Galleriene med stoisk ro. Han har bedt oss om å plante stegjernene godt ned på de glatte steinene for hvert skritt vi har tatt. Han har beordret oss til å fjerne snø fra hanskene ved jevne mellomrom - for å holde stoffet tørt og fingrene varme. Han har gitt oss beskjed om å sikre ham med tauet når han har klatret eksponerte taulengder. Han har mumlet noe om «ganske så vinterlige forhold her, ja». Og han har fortalt at de satt i bar overkropp på
